Nyheter

Harald Ramm Østgaard

Det er sterkt og sårt når nære mennesker rives ut av livskretsen. Som et ekko ser vi nå Harald for oss; stor, bred, med blått blikk og glede i det blide ansikt. Som trygg konge i eventyrene har vi ham i fokus, glad i ja-mat og familieliv. Godlynt og vennesæl sjarmerte han på sin vei alle han kom i kontakt med. Hans utstråling var merkbar fra vennekretsen til alle ledd i hans arkitektpraksis.


Foto: Privat.
Denne personlighetsegenskap skulle man tro lett ville kunne føre ham frem til ledelsesposisjoner i yrkessammenheng, men han var samtidig altfor følsom og sky for offentlig eksponering. Hans vel befestede artistiske evner og et arkitektursyn som vektla det estetisk opplevelsesrike, gjorde at det å tegne og foredle hus ble en spennende livsoppgave.

Harald Østgaard hadde sin oppvekst på solsiden, nærmere bestemt på Gullhaug ved Drammen. Han hørte til det første kullet arkitekter som ble uteksaminert i Oslo etter krigen. Den legendariske lærer Knut Knutsen preget arkitektskolen i de årene, og Harald ble sterkt engasjert i sin læremesters ideologiske arkitektteorier om sparsomhet med virkemidler og materialer. Et humanistisk livssyn, uten store fakter, en arkitektur uten forflatende designhysteri. Etter skolen arbeidet Harald i flere år hos Knut Knutsen og var ankermann ved oppføringen av den norske ambassade i Stockholm. Han deltok også i utformingen av hotell Viking i Oslo og Strand Hotel på Gjøvik. Men den kanskje viktigste sluttimpulsen fikk han med seg etter å ha ledet arbeidet på stedet ved oppføring av Knutsens lille unike sommersted ved Portør. Det var et byggeri som den gang, uten data, ikke kunne tegnes helt fram i sin komplekse form, men i stor grad måtte bestemmes og anvises på stedet.

Med Knut Knutsens devise i ryggsekken «søk det enkle, det naturlige, det stillferdige, det uvesentlige, det opprinnelige og igjen det naturlige», stod han klar til å ta fatt på yrkeslivet, nå i egen regi.

Men først hadde han som nybakt arkitekt tatt sin gjenoppbyggingstjeneste i Vadsø, hvor han også traff sin kone Lis, som senere bisto ham i innredningsspørsmål med sine gode smaksvurderinger og husflidkunnskap. Etter et særpreget første herskapelige bolighus i Valdres sammen med Per Solemslie, arbeidet han med Per og Molle Cappelen noen år, blant annet med hovedbygget ved Statens institutt for Folkehelse. Av egen praksis må nevnes realfagbygget ved Universitetet i Bergen, et stort og komplisert anlegg på en vanskelig tomt, som krevet sterk og ny innsats, nå også av hans evner som planlegger og koordinator.

I 1974 sto Institutt for Arbeidsledelse ferdig. Et sjarmerende lite anlegg i en og to etasjer, lukket rundt et gårdsrom med brostein og vannkunst. Bygget ble oppført i betong og tegl, ute og inne med de karakteristiske brede fuger i murverket, et tema han også har tatt opp i flere senere bygninger. Med 1. premie i konkurransen om fylkeshuset i Arendal komponerte han et vakkert tun med utsikt til havs. Med store skråtak og murverk ute og inne er det blitt et spennende anlegg. Han har også tegnet flere hytter og villaer, som kjennertegner viljen til å smyge seg fint i terrenget og ivareta formasjoner og vegetasjon. Best blant disse oppgaver er vel kanskje hans eget hus i Bærum, hvor begge ektefeller har bidradd til et varmt, fargerik kunstverk ute og inne. Sammen med sin sønn Michael avsluttet han sin praksis med fylkeshuset i Førde og kontorbygget for Norwegian Contractors på Drammensveien. «Det er ikke stygt, det ser bare slik ut,» var hans humoristiske utsagn med filosofisk undertone. Haralds hus står for kultiverte kvaliteter, bearbeidet med et artistisk og følsomt lynne, med inspirasjoner fra reiser i Kina, Japan, MidtØsten og Europa. Han ble prisbelønnet i flere arkitektkonkurranser.

I senere år koblet han sin nevenyttighet til å perfeksjonere seg i kunsten å lage kniver og å dreie boller og fat av trevirke. Hans store fingre var følsomme både med blyantstreker og håndverk. Et stort tre i skogen har falt.