Nyheter

Ikke bare tak over hodet

Menneskets livskvalitet, autonomi og følelse av tilhørighet påvirkes av det fysiske rommet. Hvordan kan interiørarkitekten bidra? Else Abrahamsen har prøvd å finne svaret på Torshov Transittmottak.


Fra papirutgaven Arkitektnytt 01/2016
Foto: Ingvil Skeie Ljones

Arkitektnytt får være med på et eksperiment. Workshopen på Torshov Transittmottak 13. desember er den første som arrangeres i forbindelse med Else Abrahamsens masterprosjekt. Hun tar mastergrad i interiørarkitektur på Konstfack i Stockholm.
 

Vi blir møtt av en stor gruppe unge afghanske gutter som danser og synger rundt et stort bål på plassen utenfor mottaket. Frostrøyken ligger som en sky over dem.

En stor gjeng profilerte interiørarkitekter er invitert til å delta, og sammen med en gruppe beboere på mottaket skal vi kartlegge eksisterende situasjon samt komme med et drømmeforslag for endringer, i fellesskap. Utgangspunktet er en av mottakets to dagligstuer. Opplevelsen er engasjerende og positiv, men på tross av at guttene vi snakker med viser stor glede over å ha kommet seg trygt til Norge, gir en omvisning på mottaket oss et godt innblikk i virkeligheten. Vi kan kjenne det på kroppen, den norske kulturen for aksept av lav standard på asylmottak.
 

Workshopen på Torshov Transittmottak tok utgangspunkt i metodikken om brukerens deltakelse i arkitektoniske prosesser, hvordan beboerens livskvalitet påvirkes gjennom forsterket egenrådighet, og hvilke ringvirkninger dette kan gi på sikt. Foto: Ingvil Skeie Ljones
Workshopen på Torshov Transittmottak tok utgangspunkt i metodikken om brukerens deltakelse i arkitektoniske prosesser, hvordan beboerens livskvalitet påvirkes gjennom forsterket egenrådighet, og hvilke ringvirkninger dette kan gi på sikt. Foto: Ingvil Skeie Ljones

Røsker i fagets ideologi 

Det er vanskelig å finne noe navn på utøvere som jobber utenom de «vanlige» oppgavene i interiørarkitekturbransjen. Få engasjerer seg utad og jobber med slike problemstillinger. Men så fikk jeg en mail fra Abrahamsen med invitasjon om å delta på en workshop på Torshov Transittmottak.

Prosjektet til Abrahamsen, «interior architects ; community engaged?», annonserer ikke bare utfordringene vi nå står overfor, men røsker i interiørfagets ideologi.
 

– Det begynte for et års tid siden med at jeg undersøkte de ulike formene for asylboende, forteller hun.
– Jeg fant fort ut at dette var noe jeg ville jobbe med, jeg visste bare ikke hvordan.
 

Da hun tittet opp fra skolebenken og utover i det norske arbeidsmarkedet, begynte hun å stille spørsmål.

– Jeg begynte å lure på hvor det sosiale ansvaret var, og jeg lurte på om vi hadde sluttet å respektere oss selv som fagutøvere, sier Abrahamsen.

 

Makershub 

I forbindelse med masteroppgaven har hun etablert Makershub, et non-profitt, tverrfaglig kollektiv som jobber på bakgrunn av den lave standarden ved norske asylmottak. 

Motivasjonen er å undersøke hvordan man ved hjelp av innovative og kreative metoder kan engasjere og involvere beboerne på asylmottak, forbedre trivselen og ta tak i bokvaliteten, sammen med dem.

Torshov Transittmottak er Makershubs samarbeidspartner og casestudie. Fasilitetene har vært brukt som asylmottak siden 2004 og er i dag drevet av Norsk Folkehjelp. Siden november 2015 har det bodd rundt 200 mindreårige enslige gutter på mottaket.
 

– I samarbeid med mottaket skal vi utføre en rekke workshops. Hovedfokuset er å få guttene til å delta, forteller Abrahamsen.

  

Beboere og ansatte er på vei inn fra kulda etter julefest for gutta på transittmottaket denne kvelden.
Beboere og ansatte er på vei inn fra kulda etter julefest for gutta på transittmottaket denne kvelden.

Forskning på omgivelsenes betydning

Maria Amelie er kjent for de aller fleste, og hennes historie bidro til et nytt fokus på asylpolitikken i Norge. Amelies første bok, «Ulovlig norsk», er basert på hennes opplevelser og erfaringer i norske asylmottak.

Hun forteller til Arkitektnytt at det første møtet med Norge var preget av takknemlighet. Hun var glad for at dette fremmede landet tok dem imot og gav familien tak over hodet. Denne følelsen endret seg.
 

– Når jeg ser tilbake på opplevelsene, innser jeg at jeg ikke følte meg som et menneske, men mindreverdig, forteller Amelie. – Når folk kaller deg lykkejeger og anklager deg for å lyve uansett hva, da begynner du å føle at det å søke asyl ikke handler om menneskerettigheter, men er noe negativt, sier hun.
 

Hun minnes et lite rom med køyeseng som hun delte med foreldrene. Uten rett til å studere eller jobbe, ble mesteparten av tiden tilbragt på mottaket.
 

– Det fantes ikke noe som het privatliv, sier hun. Slik jeg husker det, var jeg generelt på vakt overfor alle, for jeg visste ikke hva slags agenda, traumer eller hemmeligheter de bar på, minnes Amelie.

Man kan tenke med seg selv hvor viktig det er å ha et godt sted å bo. Det handler om mer enn å ha tak over hodet.
 

– Det er så bra at dere tar opp tematikken ut fra dette perspektivet, sier hun.
 

Miljøpsykologisk forskning viser at estetisk og teknisk standard har symbolsk betydning for opplevelsen av å bli ekskludert og vurdert som mindre verdifull enn andre grupper i samfunnet. Påstanden er hentet fra forskningsrapporten «What buildings do» fra 2015, et samarbeidsprosjekt mellom Fakultetet for arkitektur og billedkunst, NTNU, SINTEF Byggforsk og Høgskolen i Lillehammer. Målet til forskningsgruppa har vært å dokumentere og identifisere hvordan bokvalitet i asylmottak påvirker asylsøkerne, og studien viser hvordan bolig og omgivelser kan brukes aktivt til å styrke asylsøkerne for integrering eller retur, samt sikre verdighet og funksjonsevne.
 

Else Abrahamsen og Makershub ønsker å ta forskningsrapporten på alvor.

– Det jeg finner interessant fra forskningsrapporten, er forskernes bakgrunn, sier Abrahamsen. – De har blant annet forsket mye på interiørarkitektens «ekspertområde», de innvendige miljøene og konsekvensene av disse. Men så vidt jeg vet har ingen av dem som er involvert i rapporten, interiørfaglig bakgrunn, forteller hun.  
 

Heidi Pettersvold, interiørarkitekt fra Snøhetta, var blant deltakerne på Makershubs møte om samfunnsengasjement i interiørfaget.
Heidi Pettersvold, interiørarkitekt fra Snøhetta, var blant deltakerne på Makershubs møte om samfunnsengasjement i interiørfaget.

«Kommersiell dritt» 

I masterprosjektet ønsker hun å utfordre den tradisjonelle rollen interiørarkitekter har i yrkeslivet. Hun ønsker å undersøke om økt eierskap til omgivelsene, via deltakelse i den arkitektoniske prosessen, påvirker asylsøkerens ve og vel under oppholdet på mottaket. Abrahamsens tese er at økt deltagelse øker autonomien, hvilket igjen påvirker forholdet deres til rommet. Hun har vært tett på interiørfaget hele sitt liv, arvelig belastet gjennom faren, interiørarkitekt Petter Abrahamsen.
 

– Jeg mener at fagfeltet vårt har en større bredde og dybde enn kun det profittsøkende markedet, sier hun. – Vi er representert på arenaer som har en betalende kunde. Utenfor dette miljøet tror jeg mange stiller seg spørrende til hvorfor vi trenger interiør-
arkitekter, sier hun.

 

Positive deltakere 

Workshopen på Torshov Transittmottak var et eksperiment Abrahamsen hadde tenkt på lenge, hun var nysgjerrig på hva som ville skje i møtet mellom interiørarkitektene og beboerne på mottaket. På tross av at det ikke kom frem noe direkte resultat eller konkrete forslag til forbedring av dagligstuen, var Abrahamsen og resten av Makershub fornøyd med resultatene og engasjementet.
 

– Etter  workshopen har jeg fått oppmuntrende mailer fra deltakere, forteller hun. Jeg har fått bevis på at engasjementet finnes, de vet bare ikke hvor de skal starte, sier hun. Etter at guttene hadde forlatt dagligstuen for å gjøre seg klare til julefesten senere på ettermiddagen, var det klart for en samtale om interiørarkitektens samfunnsansvar.
 

Etter samtalen på Torshov ble det tydelig for Abrahamsen hvorfor det er så stille fra faget vårt.

– Det finnes ikke noen kultur for slike typer oppdrag innenfor vårt yrke. Det er denne «inngangsbilletten» vi vil skape gjennom Makershub, avslutter hun.
 

Les mer om Makershub på www.makershuboslo.com 


 

Sovesalene er enkle, og beboerne sover i køyesenger. Her er tre av guttene på mottaket på vei ut til bål og fest i hagen. Bildene er sladdet fordi beboerne er mindreårige.
Sovesalene er enkle, og beboerne sover i køyesenger. Her er tre av guttene på mottaket på vei ut til bål og fest i hagen. Bildene er sladdet fordi beboerne er mindreårige.
- Vi må jobbe med og for mennesker med varierte politiske, sosiale og økonomiske utgangspunkt, understeker Toni Kauppila, professor og fagansvarlig for interiørarkitektur og møbeldesign på KHiO. Foto: KHiO
- Vi må jobbe med og for mennesker med varierte politiske, sosiale og økonomiske utgangspunkt, understeker Toni Kauppila, professor og fagansvarlig for interiørarkitektur og møbeldesign på KHiO. Foto: KHiO

 

 

 

KHiO: – Ja, vi bør respondere på migrasjonskrisen

 

Våren 2016 organiseres det et nytt kurs på AHO, «In Transit», i regi av Flyktninghjelpen/NORCAP. Kurset skal ta for seg arkitektur i møte med flyktningkrisen, og svarer direkte på det akutte behovet for arkitektfaglig kompetanse i krisehåndteringen. Er KHiO med?
 

– Når du spør meg om vi bør respondere på migrasjonskrisen, er svaret veldig enkelt. Ja, sier Toni Kauppila, professor og fagansvarlig for interiørarkitektur og møbeldesign på KHiO.

Han forteller at de ikke kommer til å organisere ett spesifikt kurs. For KHiO dreier det seg om et mye bredere tema. Siden han kom til KHiO, har samfunnsansvar blitt en enda mer grunnleggende verdi i utdanningen.
 

– Det påvirker alt, sier han. – Det er viktig for meg, spesielt i den norske super-
nasjonalistiske sammenhengen, at vi jobber med og for mennesker som alle er forskjellige og har sine varierte politiske, sosiale og økonomiske utgangspunkt. Jeg tror dette er altfor undergravd i det «blonde-blåøyde» norske rammeverket, forteller Kauppila.
 

Malin Skjelland Eriksen