Nyheter

Kommentar: Dagen derpå

Ryddejobben som gjenstår etter det havarerte organisasjonsprosjektet, er formidabel, og det går mot en tung dagen derpå for NALs ledelse, styre og representantskap.


Fra papirutgaven Arkitektnytt 04/2016
Illustrasjon: Øivind Hovland

Prosessen som etter hvert fikk den lite fengende tittelen «Ny, felles organisasjon», fikk en brå slutt i midten av mars. Mange vil si at de forutså prosjektets fallitt, da det ble bestemt at hver eneste lokalforening måtte stemme ja, med 2/3 flertall, for potensielle vedtektsendringer. Likevel føltes det som et lite sjokk da de negative resultatene først kom fra Telemark, så BAF, deretter med all tydelighet fra OAF dagen etter.
 

For etter fire turbulente år ønsket mange seg først og fremst en avklaring i en sak som begynte å gnage hardt på tålmodigheten i hele NAL-systemet, fra styre og representantskap (RS) til menige medlemmer. I alle leire ble det snakket om at NAL måtte få blikket opp fra navlen, prate fagpolitikk og bedrive lobbyvirksomhet, løfte faget i offentligheten og vise at organisasjonen bryr seg om og jobber aktivt for medlemmene sine.

 

Ingen lettelse 

Dermed skulle man tro at denne endelige avklaringen kom som en lettelse. Endelig var punktum satt, og NAL kunne vende tilbake til sin «kjernevirksomhet».
 

Så enkelt ble det dessverre ikke. Sammenslåingsprosessen har rørt rundt i en gryte av glemte, uavklarte, gamle og nye konflikter og brakt dem opp til overflaten. I tillegg har prosessen dekket over en rekke problemer som har ligget og ulmet innad i administrasjonen i noe tid. Og hva er nå egentlig NALs kjerne-
virksomhet? Selv dét fremstår uklart, nå før støvet har lagt seg.
 

Mange forslag til NAL-reformer

Først og fremst har organisasjonssaken tydeliggjort et særdeles vaklevorent organisasjonsbyggeri. Svært harde kamper kunne vært unngått mellom styre og representantskap om man hadde jobbet bedre på alle nivå med avklaringer og kursing i vedtekter, roller, prosedyrer og mandater. Uklarhet om disse punktene kulminerte i det svært konfliktfylte representantskapsmøtet i Trondheim, der styret til slutt truet med å trekke seg. Dette møtet satte dype spor hos både RS-medlemmer og styremedlemmer, og satte fart i en prosess der RS nå ikke venter på styrets initiativer, men selv går aktivt inn for å forandre organisasjonen på flere punkter.
 

Det ligger en rekke tiltaksforslag fra både BAF og OAF til behandling. De lokale foreningene ønsker blant annet å revidere vedtekter og stillingsinstrukser, de ønsker nye workshoper, mer midler til lokalforeningene og ikke minst mer makt til RS. Blant annet ser det ut til at BAF ønsker et RS som overtar mange av styrets oppgaver og blir et forum som ikke bare vedtar stort, men også smått. Om resten av lokalforeningslederne mener det er hensiktsmessig at RS i praksis blir et kjempestort styre, gjenstår å se.

For tilliten lokalforeningene imellom er også tynnslitt, og følelsen av avmakt og til dels bitterhet blant de mindre ja-foreningene overfor de to store nei-foreningene har vært påtakelig i etterkant. I deler av landet ble drømmen om en felles, tverrfaglig forening holdt høyt, blant annet basert på erfaring med at fagkreftene trenger hverandre lokalt.

 

Kritisk Kontrollkomite

I tillegg har organisasjonsprosessen satt fart i den hittil sovende Kontrollkomiteen (KK) i NAL, som fikk en utvidet instruks fra RS i fjor. Og KK hadde et svært aktivt år i 2015. Fra å bli satt i gang for å overvåke veien til uravstemning, har KK siden vært høyt og lavt i NALsystemet, og retter i sin ferske årsrapport til dels ramsalt kritikk mot hele organisasjonen, fra representantskap til administrativ ledelse.
 

Til organisasjonsspørsmålet stiller de en rekke sentrale spørsmål som de mener NAL må oppklare, blant annet hvorvidt dagens vedtekter lenger er holdbare, og hvordan man kan arbeide for større «transparens» – særlig siste punkt antyder at de mener at beslutningsprosesser oppleves som for lukkete. Og de retter en pekefinger til alt og alle når de ber om at man må «fremme respekt for formaliteter, vedtekter og fastlagte prosedyrer».
 

I tillegg har komiteen påpekt problemer i NAL som til dels har druknet i organisasjonssaken. Det første er prestisjeprosjektet Arkitekturens Hus, som styret nå har lagt på is etter flere års resultatløst arbeid. KK ber RS finne ut av om RS i tilstrekkelig grad har vært involvert og informert om fremdrift og økonomi i arbeidet. Skrinleggingen henger sammen med det økonomiske uføret organisasjonen kom i i løpet av 2015, som KK beskriver som «dramatisk». NAL fikk et rekordhøyt underskudd på over tre millioner kroner, og egenkapitalen er synkende. KK ber RS «pålegge NALs styre og administrasjon å snarest fremlegge konkrete tiltak for å få økonomien under kontroll». Dette er usedvanlig klar tale fra Kontrollkomiteen.
 

Som om ikke dette skaper hodebry nok, har også den økonomiske situasjonen forårsaket permitteringer i fagavdelingen, i en prosess som tillitsvalgte har uttrykt at de «ikke kan stå inne for». Dette har igjen utløst uro blant ansatte i Josefines gate, og NALs ledelse er dermed omgitt av uro på flere kanter.

 

Presidentens stillingsprosent 

Så selv om det ikke ble et nytt organisasjonsarbeid i fellesskap med NIL og NLA, gjenstår et formidabelt opprydnings- og oppbyggingsarbeid innad i NAL i månedene og antakelig årene som kommer.
 

Hele organisasjonsmaskineriet må revurderes, bygges og smøres – og riktig kompetanse må inn for å hjelpe prosessen i riktig retning. Et helt sentralt spørsmål må avklares raskt: Har NAL råd til å ha en president og styreleder i bare 50 prosent stilling for å sørge for å lose dette store organisasjonsbyggingsprosjektet i havn? Antakelig er det viktigere enn noen sinne med en president som har mulighet til å være til stede på mange nivåer, ta både lokalforeningene og interne anliggender i administrasjonen på alvor – og samtidig fronte organisasjonen utad. 
 

For i tillegg til det forefallende organisasjonsarbeidet, må NAL meisle ut en ny, tydelig profil i offentligheten. Hva skiller NAL fra Afag, når disse også begynner med kurs- og kompetanseheving? Hva skiller NAL fra Arkitektbedriftene, når disse jobber og lobber hardt for å bedre arkitektenes rammevilkår? Hva skiller NAL fra Doga når disse bedriver rådgiving og fagpolitisk arbeid – og i tillegg skal overta NALs fagsjef Tor Inge Hjemdal, inkludert hans kontaktnett?
 

Det er viktig at lokalforeningene og RS ser at disse spørsmålene er tett sammenvevd med deres eget arbeid, og ikke bare tilhører «sentraladministrasjonen». Bak det hele lurer fortsatt et av de viktigste spørsmålene som fellesprosjektet forsøkte å svare på: Hvordan sikre det økonomiske og faglige livsgrunnlaget til tre fagideelle organisasjoner som i byggebransjesammenheng er forsvinnende små?
Og hva når man legger til arbeidsgiver- og arbeidstakerforeningene, samt et offentlig arkitekturdirektorat, som alle beiter i samme landskap og til dels kjemper om samme midler og medlemmer?
 

Dette bør bli det store, overhengende spørsmålet bak diskusjonene om det nye NAL.