Nyheter

Leder 08/2016: En triennale er kommet til byen!


På 1960-tallet lanserte den britiske arkitektgruppa Archigram ideen om en Instant City — et slags omreisende, massemedialt, superurbant sirkus. Små og stille byer kunne over natten få besøk av Archigrams svevende luftskip fylt av midlertidige installasjoner. Om morgenen våknet innbyggerne opp til et fyrverkeri av kulturtilbud en storby verdig. Etter noen dager dro sirkuset videre.

 

De siste ukene har den ellers rolige arkitekturbyen Oslo blitt inntatt av utstillinger, konferanser, arkitekturakademier, debatter, apper, fester, foredrag, speed-dating og mer. Det har blitt internasjonal schwung over Oslo arkitekturtriennale (OAT), og oppmøtet av tilreisende presse og global arkitekturintelligentsia har vært rekordstort i år.
 

OAT har gjennom de to siste triennalene klart å få et navn ute i verden, og det er bare å ta av seg hatten for innsatsen som er lagt ned for å profesjonalisere organisasjonen, både når det gjelder ambisjonsnivå, pressehåndtering og produksjon.
 

Årets triennale-tematikk er superrelevant, der den forsøker å favne de store konsekvensene av frivillig og ufrivillig migrasjon. Navnet «Etter tilhørighet» spiller på en slags postmoderne tilstand der objekter og identiteter som tidligere ble tenkt som konstante og stedstilknyttete, har begynt å røre på seg.

Likevel er det som om årets triennale ikke helt har slått rot i Oslo. Både under oppkjøringen til, og under åpningsuka, har deler av det norske miljøet gitt uttrykk for fremmedgjorthet i møte med formidlingen av tematikken. Kuratorene har selv gitt uttrykk for at de har følt seg misforstått og til dels mistenkeliggjort i det norske fagmiljøet.
 

Hvorfor har det blitt slik? Sannsynligvis er tenkning rundt målgrupper og formidling relevante stikkord. Mange av bidragsyterne på årets triennale, både kuratorer, utstillere og konferansedeltakere, stammer fra samme akademiske miljø på den amerikanske østkysten. Disse kommuniserer sikkert glimrende seg imellom, men møtet med arkitektur-Norge har rett og slett blitt et slags språk- og kulturkrasj. Kanskje bare passende for en triennale som handler om migrasjonens konstante produksjon av spenninger?
 

Muligens handler kommunikasjonsproblemene om forventningene til triennalens direkte relevans på hjemmebane, som et samarbeidsprosjekt mellom landets tyngste faginstitusjoner? Men dette er ikke en triennale for de med dårlig tålmodighet. Kuratorene har først og fremst ønsket å samle inn og presentere masse informasjon og analyser. Deretter er tanken at triennalens tankegods skal sette ideer i omløp, som igjen resirkuleres innen utdannings-, og formidlingsinstitusjonene. Derfra kan det igjen, med tid og stunder, forplante seg ut i praksis. At triennalen skal by på konkrete, arkitektoniske løsninger som norske arkitekter kan plukke opp, har nok aldri vært kuratorenes ambisjon.
 

En begynnelse på bearbeidingen skjer allerede i AHOs bidrag til triennalen, kalt The Academy. De har samlet studenter fra 14 arkitektskoler over hele verden, fra Dar es Salaam via Sydney til Venezia, for å undersøke migrasjonens konsekvenser, også på gateplan i Oslo.
 

I denne utgaven av Arkitektnytt har vi også jobbet med å formidle noen av samtalene videre. Vi har snakket med foredragsholdere og arkitektene bak flere av prosjektene, og fått dem til å fortelle hvordan de har tenkt og jobbet. Triennalen er full av gode prosjekter og flinke bidragsytere som fortjener å nå ut gjennom den litt ugjennomtrengelige tematiske skodden triennalen er omgitt av.
 

Archigrams Instant City forlot ikke sovebyene uten å legge noe igjen. Innbyggerne hadde fått ta del i et slags popkulturelt utdanningsprogram kalt Ideas Circus. Tanken var at den omreisende byen la igjen teknologi som ga innbyggerne mulighet til å koble seg på dette utdanningsprogrammet og senere kommunisere på tvers av byene.
 

Med tiden får vi se om triennalens intensjon lykkes, og om luftskipet «Etter tilhørighet» legger igjen noen viktige tanker og ideer som slår rot.
 

Martin Braathen, redaktør