Landskapsarkitektur

– Urban natur trenger balanseprinsipper

Urbane naturområder er viktige for den multifunksjonelle byen, men skal både mennesker og natur få sitt, må forvalterne finne riktig balanse. Nå har de fått en masteroppgave som kan hjelpe dem på vei.


Cecilie Espedokken Vik vant Aspelin Ramm-prisen for sin masteroppgave.
C​ecilie Espedokken Vik (foran) sammen med (fra venstre) juryleder Marianne Skjulhaug, leder institutt for urbanisme og landskap ved AHO og jurymedlemmene Per G. Røe, leder institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO, Elin Børrud, professor i by- og regionplanlegging ved NMBU/ILP og konsernsjef Gunnar Bøyum i Aspelin Ramm. ​ Foto Finn Ståle Felberg​

Forslag til forvaltningstiltak i Mærradalen i masteroppgaven «Urbane naturområder»

– Skjøtsel av kulturbetingete naturtyper, som slåtteeng og hagemark.

– Opprette en hensynssone rundt området, en buffersone for å hindre inngrep fra omkringliggende aktivitet, i tillegg til å informere naboer om naturverdiene i dalen.

– Fjerne og kontrollere svartelista arter og fremmede arter.

– Sette opp små opplysningsskilt for å synliggjøre kulturminner som gravrøyser og rydningsrøyser, samt å iscenesette naturfenomen ved hjelp av stedskunst eller lyssetting.

– Veivisning og markering av innganger med diskré portaler, som også kan ha skilt og kart integrert.

– Tilrettelegging for opphold i tilknytning til iscenesettelser eller informasjon.

– Tilrettelegging for aktivitet, skape soner for trening og annen uorganisert aktivitet.

– Synliggjøring av eksisterende stier.

– Styring av ferdsel, for eksempel ved bedre merking av stier.

– Tilrettelegging for fremkommelighet og universell utforming der det er mulig.

– Aspelin Ramm-prisen deles ut til «mastere» fra nordiske universiteter og høgskoler som utdanner eiendomsutviklere, arkitekter, landskapsarkitekter, samfunnsgeografer, ingeniører, økonomer og planleggere. Prisen skal oppmuntre til «kunnskapsutvikling som vil bidra til bedre og mer fremtidsrettet byutvikling.»

Hensynet til det biologiske mangfoldet må balanseres opp mot bymenneskenes behov for naturopplevelser. Det er utgangspunktet for landskapsarkitekt Cecilie Espedokken Viks masteroppgave som tar for seg det regulerte naturvernområdet Mærradalen i bydelene Ullern og Vestre Aker i Oslo. Nylig vant hun Aspelin Ramm-prisen for sin masteroppgave i landskapsarkitektur ved NMBU.

– Jeg foreslår et sett prinsipper for tilrettelegging av eksisterende grøntområder på både menneskenes og naturens premisser. Prinsippene kan enkelt gjøres om til en veileder, oppfordrer Vik.

Balanseprinsipper

Masteroppgaven presenterer 15 «balanseprinsipper for forvaltning og utforming av urbane naturområder». De er delt inn i tre kategorier: biologisk mangfold, rekreasjon og transport. Målet er å lage et system som sikrer balansen mellom hensynet til biologisk mangfold og tilrettelegging for menneskers aktiviteter i urbane naturområder.

Vik viser i oppgaven hvordan et urbant naturområde best kan forvaltes ved å minimere og samle de menneskelige inngrepene. Slik bevares mest mulig av naturverdiene, som jo er selve grunnlaget for naturopplevelser. For at dette skal fungere, må skjøtselen av naturområdet være tydelig og synlig. Det kan gjøres ved markering, tilrettelegging og informasjon, skriver Vik i oppgaven.

Mærradalen, et bra case

Vik bruker et biosentrisk perspektiv, der naturen legger føringene, sammen med et antroposentrisk perspektiv, der menneskets nytteverdi av naturen er utgangspunktet. Slik ønsker landskapsarkitekten å klargjøre behovet for balanse mellom urbant menneske og urban natur.

– Da jeg valgte oppgaven hadde jeg ikke vært i Mærradalen. Da jeg dro på første befaring oppdaget jeg hvor langt unna byen det føltes. Det er jo fint på mange måter, at det føltes litt bortgjemt, men det ble tydelig for meg at området trengte tilrettelegging for å kunne bli tilgjengelig for flere mennesker. Samtidig er det regulert til naturvernområde, og det ga meg noen utfordringer. Derfor var det en god casestudie, forteller Vik.

Vi trenger biosentrisme

Begrepet «biosentrisk» er ikke tilfeldig valgt som grunnbegrep i metoden hennes.

– «Biosentrisk» har forsvunnet litt som begrep, så jeg ville ta det i bruk igjen. Som mennesker er vi ikke vant til å legge vekk hensynet til våre egne behov overfor naturen. Det har ført til den verdenskrisen vi er i, med masseutryddelse av arter og global oppvarming. Så vi trenger biosentrisme for å sikre at vi aktivt inkluderer naturen, understreker Vik.

Vi er antroposentriske

Hun ser absolutt faren for at mennesket i byen mister tilknytning til den naturen som faktisk finnes i nærheten.

– Vi har vokst opp i en antroposentrisk verden og begynner å merke effekten av det. Det er viktig å begynne å minske gapet mellom kultur og natur ved å finne måter å få naturen inn i hverdagslivet til folk. Når vi vet at det mest miljøvennlige vi gjør er å bo i by, blir det desto viktigere å få inn de grønne kvalitetene som gjør det levelig å bo i dem, sier Vik.

Hun foreslår et enkelt grep for å anvende balanseprinsippene masteroppgaven presenterer.

– Oslo kan starte med å omdanne visse mengder av de eksisterende grønne parkene i til heterogene naturområder. Det vil øke artsmangfoldet i byen, og gi parkene en ekstra verdi. Man øker ikke bare det biologiske, men også det visuelle mangfoldet, sier Vik.

Foreslår tilgjengeliggjøring

I likhet med kloden er Mærradalen avhengig av at mennesker tar spesielle hensyn for opprettholdelse av det biologiske mangfoldet.

– Mærradalen har mange rødlista arter som har spesielle vekstvilkår, og som det må tas hensyn til. Når naboene dumper hageavfall i randsonene inntil naturvernområdet, spres det for eksempel eksotiske planter og andre svartelista arter som kan fortrenge de rødlista artene, forklarer Vik.

Et annet inngrep skjedde for en stund siden da et næringsforetak i området uten tillatelse, felte et område med skog innenfor vernegrensa.

– Bymiljøetaten har vært på befaring der, men når skaden allerede er skjedd, er det lite de kan gjøre.

Sjelden mose

For å skape en motvekt til den type atferd, argumenterer Vik i masteroppgaven for økt tilrettelegging for publikum. Hun mener lett tilgjengelig og enkel informasjon vil øke ansvarsfølelsen hos lokalbefolkningen, og gjøre dem bedre i stand til å ta de nødvendige hensynene. Det vil øke motivasjonen til å oppsøke området og ansvaret de føler overfor den lokale naturen, mener Vik. Hun foreslår også å lage portaler inn til området slik at det blir bedre kjent og mer tilgjengelig.

– Mange jeg snakket med i undersøkelsene mine har vært i området, men vet ikke at Mærradalen eksisterer. Og de som bruker naturområdet, vet kanskje ikke at det er et veldig verdifullt område med tanke på biologisk mangfold, med urskog og mange rødlista arter, blant annet en veldig sjelden mose. At området har så spesielle arter gir noen muligheter man må ta i bruk. Det kan for eksempel motivere folk til å bli med på en dugnad for å fjerne den svartelistete kanadagullrisen. Og er man med på dugnad, blir man oppmerksom på området på en ny måte. Motivasjonen til å ta bedre vare på området øker, beboerne får en sterkere tilknytning til nabolaget sitt, og så videre, poengterer Vik.

Landskapsarkitekt Cecilie Espedokken Viks masteroppgave tar for seg det regulerte naturvernområdet Mærradalen i Oslo. Nylig vant hun Aspelin Ramm-prisen. Foto Aspelin Ramm