Nyheter

Norsk møbelindustridesign - tilbakeblikk på utdanningen og profesjonen

FAGESSAY: Svein Gusrud lanserer et alternativ til Scandinavian Design. 


Fra papirutgaven Arkitektnytt 11/2016
Svein Gusrud. Foto: Privat

Da Sir Misha Black trakk seg tilbake som professor i industridesign på Royal College of Art (RCA) i London i 1975, holdt han avslutningsforedraget «Design needs art». Hans tilnærming var kunstrelatert: Metodisk kunnskap alene var ikke tilstrekkelig for å frembringe sosialt akseptable designløsninger, hevdet han. Professor Bruce Archer forsket i industridesign, også ved RCA. Han lanserte et motsatt synspunkt: Prosessorientert designutvikling måtte skje ved en strukturert og metodisk tilnærming. Tesen ble fremsatt i boken Systematic Methods for Designers fra 1964, som ble benyttet under etterutdanningen i industridesign på SHKS.
 

Striden mellom de to forskjellige vinklingene, kunstrelatert og vitenskapelig, speiles i de forskjellige ideologiene ved henholdsvis kunst- og designutdannelsene i Oslo og Bergen på den ene side, og industridesignutdanningene i Oslo og Trondheim på den andre.

 

To utdanninger

Mål og middel i tilnærmingene er forskjellige. Ingen av designprofesjonene eller designutdanningene har etter min mening gått dypt nok i abstrahering, avklaring og konkretisering av hva industridesignere skal lage, og hvordan møbelkunstnere skal produsere.
 

Møbeldesignutdannelsen på SHKS/KHiO ble internasjonalisert (under min ledelse) på 1980-tallet og forankret som fagansvarlig professorat i møbeldesign fra 1992. Verdiforankringen var i norsk, ergonomisk
funksjonalitet. Fra 2000 ble tilsvarende professorengasjement innført ved bergensskolen.
 

Gjennom et treårig bachelorgradsstudium og avsluttende oppgave er det bare unntaksvis at studenter dokumenterer gode nok kvaliteter i begge fagemnene, interiørarkitektur og møbeldesign. Evnen til å forestille seg rom og rominnredning – å «være i rommet» – er annerledes enn evnen til å evaluere produkter fra utsiden. Å velge faglig fordypning, må bestå av minst to forskjellige alternativer – å velge både interiørarkitektur og møbeldesign er ikke et reelt valg. Å velge interiørarkitektur eller møbeldesign, blir dermed en konsekvens av naturlige, personlige forutsetninger.
 

I de relativt nye, treårige bachelorgradsutdanningene, med etterfølgende opptak til et toårig mastergradsstudium, stilles det større krav til refleksjon, både skriftlig og muntlig. Dette kan hjelpe en «stum» møbeldesignprofesjon til å utvikle et eget teoretisk grunnlag og publisere fagspesifikke artikler som formulerer både egne og andres problemer. Av teori følger praksis er den vanlige rekkefølgen innen vitenskap. Den uvanlige rekkefølgen for en formgiver som praktiserer «hands on» design, er: Av praksis følger teori. Det er følgelig formgiverne som skal teoretisere.

 

Utflagging

Møbeldesignutdanningene ved kunsthøgskolene trengte industrirettet etterutdanning etter endt kunst og designutdanning. Innføring av minst ett års tillegg ved den tidligere stipendiatordningen på Statens teknologiske institutt i Oslo, ga slik spesialisering. Resultatet ble profesjonsutøverne møbelindustridesignere.1
 

Første generasjon av interiørarkitekter faller nå fra. Det har de ikke gjort tidligere. Annen generasjon (68-erne) av interiørarkitekter, med industriell tilleggsutdanning som møbelindustridesignere, er på vei over i pensjonistenes rekker. (Denne avgangen svarer til den totale årlige tilveksten av utøvere fra KHiO og KHiB.) Mellomgenerasjonen av møbelindustridesignere begynner å runde 60 år.
 

Den nye, tredje generasjonen av møbeldesignere har vært nødt til å utvide sin praksis, som designere av produkter. Årsaken er en radikal nedgang i antall norske møbelprodusenter. Tre store familieeide norske møbelprodusenter solgte seg ut for betydelige beløp til utenlandske investorer etter
millenniumskiftet: Stokke, Fora Form og HÅG. En internasjonalisering av den norske designprofesjonen har blitt nødvendig. 
 

Utflaggingen av norsk designkompetanse blir hovedutfordringen fremover. Denne utviklingen bringer bare royalties tilbake til Norge og norske designere, men bidrar ikke til en bærekraftig, norsk industriutvikling av ferdigvarer.

 

Revolusjon og evolusjon

Mens danske designere fortsatte foredlingen av kaffekannens, trinsehjulets, dekkstolens og klappstolens forskjellige løsninger i en kjølig formalisme, begynte norske møbeldesignere å utforske sitteergonomi og menneskers funksjonalitet på en uortodoks måte. «Det som i alle år hadde fremstått som norsk formgivings største svakhet, mangel på en fast og kontinuerlig formtradisjon, viste seg altså i dette tilfelle å være en styrke,» poengterte Anne Berit Skaug i 1985.2
 

Fra den første lansering av Balans stolkonseptet i 1979 var det stor internasjonal interesse rundt oppfølgingen både i 1982 med Westnofa Workshop og med Studio HÅG og Westnofa Visions i 1983. Balansstolene solgte bra. I løpet av en tiårsperiode fra ca. 1985 ble det produsert og solgt en million stoler, alle produserte i Norge. Men så kom finanskrisen og 1980-tallets frislipp av lånevillig kapital var over.
 

Rundt milleniumskiftet skrev Lars Elton, som redaktør av NILs årbok, at designer-
kollektivet Norway Says hadde tilført et nytt, friskt estetiserende syn på nordisk design.
Ny anvendelse av gjenkjennelige former var en etterlengtet evolusjon fra Norge. Kjente ord betegnet det som tidligere hadde beskrevet velpleiet design for generelle situasjoner i offentlige rom. Denne tilnærmingen kan vi kalle situasjonsdesign.
 

Norway Says-gruppen eksisterte i 10 år, og hver enkelt av designerne har fortsatt med å designe produkter, som regel for utenlandske produsenter. I 1990-årene og inn i 2000-tallet ser vi interesse for retromøbler, både på bruktmarkeder og i spesialbutikker også i Norge. I 1995 ble stiftelsen Norsk Møbelfaglig Senter etablert i Sykkylven, med Eldar Høidal som møbelprofesjonens egen historiker.

 

Reduksjon og konsentrasjon

I dag henter Norge delproduksjon fra underleverandører verden over. Kina og Øst-Europa er bare noen steder. Den tidligere «treenighet» mellom design, produksjon og markedsføring, er nå redusert til kun design og markedsføring.
 

Å utdanne flere møbeldesignere har dermed liten hensikt. Det må tvert imot utdannes færre, for å unngå å utdanne til arbeidsledighet. De få som utdannes, må kunne forholde seg til et internasjonalt marked.

Bergensskolen har nå inntatt førersetet i møbeldesignutdanningen. Det er ikke hensiktsmessig at osloskolen tilbyr det samme. I stedet kunne et helt elementært BA-studium i Oslo legges ned. I dets sted bør et internasjonalt tilbud om toårig MA-studier opprettes. Basisen kunne vært i kunstrelatert, industrirettet design av ferdigvarer ved hjelp av hands on design. En veksling mellom skolen i Oslo, industrimiljøet i Sykkylven og håndverksmiljøet ved Stenebyskolan i Värmland kunne dannet et nytt grunnlag for utvikling av en materialbasert møbelkunst.
 

Et slikt Nordic Academy of Industrial Art (NAIA) kan erstatte det utdaterte begrepet Scandinavian Design.

Artikkelen er basert på fagboken Historien om norsk møbeldesign fra 834+ til 2016, av Svein Gusrud og Mats Linder, som utgis mars 2017.

 

 

1.Ref. Eldar Høidals ordpresisering av profesjons-
utøvelsen

2.Anne-Berit Skaug: Tendenser i ny norsk møbelkunst.

 

LNBs årsrapport, Norsk Form 1985