Nyheter

Om stygt og pent og Bærum kulturhus

Mitt innlegg i Arkitektnytt 05/04 om Bærum kulturhus har medført mange morsomme reaksjoner. For det første fikk jeg en rekke hyggelige takkekort fra eldre arkitekter i Bærum som endelig fikk på trykk noe de tydeligvis hadde brent inne med lenge, samt en del SMSer fra yngre arkitekter som også hadde sett seg lei på vel mye «tåketale» i arkitekturdebatten. Videre kommenteres artikkelen på kronikkplass i Aftenposten (Jan Carlsen) og den danner bakgrunnsmateriale for en teoretisk artikkel om estetikk i Byggekunst 05/2004 av Ib Omland. Det ironiske er at alt dette ikke har brakt oss ett skritt nærmere verken forståelse av stygt og pent eller enda viktigere: Er kulturhuset i Sandvika et stygt eller pent bygg? Jan Carlsen sier bare at han uenig med meg, uten å begrunne det, mens Snøhetta og Byggekunsts redaktør Almaas har avstått fra å svare. Selv hadde jeg tenkt at det fikk være med dette ene innlegget, men Ib Omland får meg til å gripe pennen (pc’en) fatt igjen.


Hvis jeg tolker ham rett, skiller han mellom den fysiske virkeligheten, en semantisk dimensjon/«en tillagt realitet» og den estetiske dimensjonen ved et arkitekturverk. Det siste hevder han innebærer en rent subjektiv dimensjon. «Men når det kommer til det estetiske feltet, er lekmann like suveren som noen annen.» Banalisert tolker jeg utsagnet som at «smak og behag ikke kan diskuteres».

Hva som oppleves som stygt eller pent, er nært knyttet til erfaring og gjenkjennelse. Saltak og smårutete vinduer oppleves av mange som pent fordi det er «kjent og kjært». Det skal vi akseptere, samtidig som vi skal ha tro på at gjennom argumentasjon, bedre forståelse og tid vil også «leg» lære å sette pris på det som mange i dag oppfatter som avantgardistisk arkitektur. Fortsatt har jeg tro på begrepet «folkeopplysning».

Estetikk er definert som «den kunnskap som kommer gjennom sansene», av det greske ordet «aisthesis». Jeg kan ikke skjønne annet enn at er det noe vi arkitekter bør ha greie på, så er det hvordan de bygg vi tegner virker på våre sanser for både leg og lærd. Hvis noen mener at et bygg er stygt, forbeholder jeg meg retten til å diskutere dette som en med større kunnskap enn en «leg». Hva ellers er det vi utdanner oss til arkitekter for?

I 1987 var jeg i Moskva og studerte konstruktivistene. En særegen sjel i dette miljøet var K. S. Melnikov, som blant annet tegnet klubb/kulturhus for de kommuneansattes fagforening i 1928. Når vi ser på Bærum kulturhus, vil jeg tro at Snøhetta-arkitektene er kjent med dette bygget. Bærum kulturhus ser ut som ett av flere segmenter i Melnikovs bygg. (Inndelingen i flere segmenter, slik bildet viser, er gjort for at det store auditoriet med plass til 1200 mennesker skulle kunne brukes i mindre enheter.)

Hvorfor ble jeg da så begeistret for Melnikovs kulturhus, mens jeg gremmes over huset i Sandvika? Melnikovs hus er jo vel så ekspressivt og utagerende som Snøhettas.
Her rører vi ved en rekke vanskelige faktorer som kanskje kan bidra til å utdype estetikkdebatten og spørsmålet om hva som er stygt og pent. Ved siden av forhold som der og da kan oppfattes av sansene våre, støter vi også på forhold som kulturell og historisk sammenheng, symbolverdi, personlige erfaringer og preferanser mm., begreper som ofte ligger i periferien av arkitekters kompetanse.

Melnikovs kulturhus var en enorm manifestasjon av den nye teknologien, arkitekturens muligheter, et nytt samfunn og arbeiderklassens styrke. På samme måte som Snøhetta ønsket Melnikov å skille ut og manifestere dette bygget som noe helt særegent. Så kan vi diskutere: Var motivene, omgivelsene og rammebetingelsene av en slik karakter i 1928 at det forsvarer et slikt uttrykk, mens det ikke gjør det i Sandvika i 2004? Jeg vil hevde det.

Melnikovs hus konkurrerer ikke med andre monumentalbygg. Det ligger i en byplansammenheng der det var behov for et monumentalt element. I Sandvika gjør Snøhetta alt for å bryte ned omgivelsene rundt. Hos Melnikov virker bygget samlende. Arkitekturen skulle også fungere politisk, og storslåtte kulturbygg var et viktig signal om arbeiderklassens betydning og styrke. Jeg er ikke enig i at et nytt kulturbygg i Sandvika fortjener et like sterkt fokus, blant annet på bekostning av rådhuset.

Følgende punkter oppsummerer og konkretiserer mine innvendinger mot Bærum kulturhus:
• Fra motorveien slår den skrå fasaden mot deg som en knyttneve og tar helt luven fra bl.a. rådhuset. Dersom dette er Snøhettas intensjon, må de begrunne det.
• Fra Arnold Haukelands plass foran kulturhuset og i Claude Monets allé fremtrer hele tiden de skrå veggene som en ubehagelig irritasjon i øyenkroken. Uten egentlig å vite hvorfor er det stadig en visuell støy som tiltrekker seg din oppmerksomhet, selv når det er butikkene eller kommuneadministrasjonen du ønsker å besøke.
• Den meget ekspressive fasaden forutsetter nesten en barokk symmetri. Her ligger bygget ubehagelig asymmetrisk i forhold til veien/broen over Sandvikselva.
• Foajeen har fått mye pepper i pressen, og her har Snøhetta innrømmet at de ikke har hatt full kontroll. Av egen erfaring må jeg si at det var verre enn jeg hadde fryktet. Det tok lang tid før jeg aksepterte at heistårnet var vertikalt. Ubehaget var og er fremtredende.

Kanskje det kan tenkes at Snøhetta har bommet, ikke bare når det gjelder interiøret, men også eksteriøret, uansett hvor hederlig motivene har vært. Det forundrer meg at ikke et mer nyansert syn på og litt mer ydmykhet i forhold til dette har kommet fram.

Kanskje tiden og en god dose «folkeopplysning» vil gjøre at også jeg til slutt vil se Bærum kulturhus med nye øyne. Jeg tviler, men i diskusjonen om hva som er stygt og pent er utdypende argumentasjon alltid spennende.