Nyheter

Savn av et sentrum

Alta er både bygd og by. Her hvor vidde og fjord møtes, finner en etniske ulikheter og variasjoner i næring og kultur. Har Alta en tydelig identitet?


Oversiktsbilde over Alta, nærmest Sentrum og Bossekop. Foto: Fjellanger Widerøe flyfoto.

ALTA
By i Vest-Finnmark.
Areal: 3 845 km²
Ordfører 2003–07: Geir Ove Bakken (Ap)

Innbyggere:
1984: 13 777     2004: 17 428
2010: 18 100     2020: 19 131

Befolkningsfordeling:

72 prosent i tettbygd område (2002)

Næringer: Fiske, jordbruk, nefelin- og skiferindustri, reindrift, reiseliv, handel, offentlig service, utdanning

Kilder:
1. Kunnskapsforlagets
Ettbindsleksikon, 1985
2. Alta vil, kommuneplanens
samfunnsdel 2004–2015,
vedtatt 23.03.2004

Alta, med sine knapt 18 000 mennesker, er mangfoldets kommune. Kommer du kjørende langs E6 sørfra, passerer du først Langfjorden med jordbruksland og fiskeoppdrett. Du passerer det fascinerende Alta museum med helleristningene i det som kalles Hjemmeluft, men som er det samiske ordet for selvika, Jiepmaluokta. Så er det urbanisasjonen Bossekop, som i dag er et kommersielt område med bensinstasjon, bilforretninger, butikker og gjestgiveri.

På ferden videre passerer du det nye Alta Sentrum, før du kommer til det som på 1960-tallet het bare Sentrum. Deretter går ferden forbi Alta lufthavn til Elvebakken, der det en gang var en dominerende finsk befolkning. Altaelva munner ut her, kjent for sin rike laksefangst og omstridt på grunn av den kraftutbygginga som for snart 30 år siden skulle sette Norge på hodet.

Elvebakken er også et sentrum, men mange av butikkene som var her, er lagt ned. Det er som om Alta rives og slites mellom gamle «sentra». Svinger du nå av og kjører mot sør, kommer du til landbruksbygda Tverr­elvdalen, der folk snakker et språk som røper anene fra de store dalførene på Østlandet. Du kan også kjøre til de store skiferfeltene, bl.a. i Detsika, der slaget om Alta-utbygginga stod.

Hvis du velger ferden videre nordover, møter du igjen fjorden, Rafsbotn, som har hatt en stor samisk befolkning.

Rike variasjoner
Alta må være en kommune med rike muligheter. Naturen har lagt grunnlag for fiske, jordbruk, reindrift, gruveindustri og nå reiseliv og utdanning. Til tross for at fjorden er svekket som oppvekstområde for villfisk, har Alta flere oppdrettsanlegg for laks og erfaringer med torskeoppdrett. Alta har gunstige vilkår for jordbruk. Dersom temperaturen stiger med to grader Celsius på kort tid, kan Alta utvikle jordbruket ytterligere.

Den transsibirske taigaen har ett av sine utløp ved Altafjordens bredd. Kommunen har lang tradisjon med skogsdrift. I tillegg har den en over 200 år lang bergverkshistorie, knyttet til kopper i Kåfjord og senere nefelin på Stjernøya. Uttakene av skifer har gjort Alta berømt, en kvalitetsvare som er etterspurt både til tak, golv, torg og dekorasjon. Altaelva er berømt for sine rike laksefiskerier, og har opp gjennom årene trukket til seg laksefiskere fra hele Europa og USA. I et reiselivsprosjekt har elva gitt mange arbeidsplasser.

Etter at Høgskolen i Alta ble startet opp i 1973, har Finnmark fått en viktig tilvekst for forskning og utdanning. Det hører forresten med til historia at Alta alt 110 år før dette fikk egen lærerutdanning med mål å sikre samiske barn undervisning på morsmålet. FoU-miljøet har kunnet bidra til variert utvikling av samfunns- og næringsliv. Så kan en utenforstående spørre om høgskolemiljøet har engasjert seg i utbyggingen av det nye Alta.

Bygdeby uten sentrum

Fremmede som besøker Alta, vil få vanskeligheter med å finne ut av byens identitet. Bebyggelsen er i stor grad konsentrert til den 10–15 km lange strekningen langs E6. En kan forstå at Altas ledere har hatt vansker med å bli enige om hvordan bygge ut og utvikle et tydelig sentrum.

I bind IV av Altas historie (Alta kommune 2003) skriver Kjell Roger Eikeset at Alta utviklet seg til å bli prototypen på en bygdeby. Sosiologen og forfatteren Andreas Hompland skriver dette om fenomenet: «Vi kjenner alle til bygdebyane når vi ferdast rundt i det nye Norges geografi: Vi kjenner dei på byggefelta, på nye butikkar midt på ein stor parkeringsplass, på administrasjonsbygget som ligg like ved. Vi kjenner også bygdebyen på skulebygga i paviljongstil og på den nye alders- og sjukeheimen ved sida av den gamle, toetasjes, kvitmåla gamleheimen. Bygdebyen er det nye Norges ansikt som vitnar om kloning som formeringsmåte.

Ingen instans har utreda og planlagt at den norske landsbygda skulle bli slik.» (A.H.: «Bygdebyen – det nye Norges ansikt.» Plan & Arbeid 4/1985)
På 1960-tallet vokste Alta, og folk tok til å flytte både fra utkantene av kommunen og inn mot tettstedet og fra kystkommunene i Finnmark. Riksvegen ble lagt om, bort fra sjøen ved Bossekop, forbi Skaialuft og Tollvika og inn mot sentrum på Midtbakken. De første rundkjøringene ble anlagt, og lokalavisa Finnmark Dagblad hevdet at trafikkmønsteret tok til å bli mer «kontinentalt». Det var på denne tiden at bilismen vokste over hele landet og la grunnlag for nye sentrumsplaner. Men hvordan skulle en løse dette i Alta?

Fra myr til City og Sentrum

Arkitekt Erling Krane tegnet Alta nye Sentrum, og forslaget ble vedtatt av kommunestyret i 1967. Det var åpenbart strid innad, mellom de som ville bevare et landsbypreget sentrum, og de som ville ha en moderne by. To navneforslag dukket opp. Det ene, Alta nye Sentrum, ble satt opp mot Kranes forslag om «å bygge City som et bymessig strøk». Uenigheten varte ved, og førte til mange kommentarer. Historikeren Hallvard Tjelmeland ved Universitetet i Tromsø skriver følgende:

«Alta står fram som sjølve inkarnasjonen av den bilbaserte by. Byfunksjonane i dette raskt ekspanderande sentrum i Vest-Finnmark (...) vart spreidd utover fire tettstader: Bossekop, Elvebakken, Sentrum og det som midt på 1960-talet vart regulert til å bli Framtidas Alta – Alta City, eit stadnamn som brølar ut sin modernisme. Her er bilen sjølve vilkåret for kontakt mellom menneska i dette nordnorske svar på Los Angeles.» (Det gjenstridige landet. Nordnorsk kulturhistorie, I)

Det var reisingen av SAS-hotellet og Alta Helsesenter i dette området i 1976–77 som skulle markere Altas steg mot det postmoderne. De som har besøkt kommunen opp gjennom årene, vil erindre at det både var furuskog og moltemyr på det som en gang het Myrslett. Alt dette er borte, mye grøntareal har veket plass.

I 1993 startet planarkitekt Heidi Bjøru arbeidet med en ny reguleringsplan for det nye byområdet. Hun skisserte disse visjonene: «Alta sentrum skal utvikles til et bymessig sentrum og bli et hovedsenter i Alta med en overordnet rolle.»

Men altaværingene var ikke enige, og mange ville slett ikke ha noe bypreget sentrum. Det ble lagt opp til bygging av torg, gågate og park i sentrum. I 1996–97 startet arbeidet med det nye planprosjektet for Alta, ledet av landskapsarkitekt Anita Veiseth.

I alt ble det i årene 1995–2002 investert hele 761 millioner private og offentlige kroner i det nye senterområdet. Den nye byen ble kalt «Nordlysbyen». Det nye sentrum skulle bli preget av service- og handelsfunksjoner med betydelige fasiliteter for bilismen. Alta utmerker seg ikke med kollektiv transport.

Det grønne Alta forsvinner, men skal glass, betong og asfalt være det vi forbinder med hopperen Bjørn Wirkolas hjemkommune?

Alta Sentrum 2007. Foto: John Gustavsen
Alta Sentrum 2007. Foto: John Gustavsen