Nyheter

Vaffellukt og duft av det sakrale

«Arbeidskirke» blir brukt om alt det gale ved kirkebyggingen i de siste 50 år. Begrepet blir brukt akkurat som det måtte passe inn uten at innholdet er klart definert.


Det seneste bidraget er Hege Maria Erikssons artikkel i Byggekunst 01/05 som bærer tittelen «Med plass for det sakrale rom» og er en vurdering av Vardåsen kirke. Hun hevder at «Norske menigheter som skal bygge ny kirke, går bort fra arbeidskirke-konseptet som har dominert i flere tiår.» Etterpå roser hun Vardåsen kirke for de mange gode kvalitetene og prøver på en måte å kamuflere at dette jo også er en arbeidskirke. Her er i tillegg til kirkerommet møterom, kontorer og barnehage. Det er til og med foldevegg til kirkerommet, slik at det kan utvides ved behov. Det hele er fint komponert. Ikke minst er kirketorget med den åpne serveringsdelen blitt et fint treffsted. Når man kommer til gudstjeneste, kjenner man vaffellukten. Det er et fint prosjekt både utvendig og innvendig, men det har sine svakheter, og det er i kirkerommet. Det knytter seg først og fremst til galleriet, som skyter ut i rommet mot alteret. Når bl.a. liturgisk kor plasseres under galleriet og organisten sitter tilbaketrukket på galleriet over, kan det ikke bli kommunikasjon mellom organist og sangkor. I tillegg har organisten store problemer med å følge med i hva som skjer nede ved alteret. En feilplassert prekestol står ubrukt.

En enkel definisjon på arbeidskirken bør være «et kirkeanlegg som i tillegg til kirkerommet har andre møterom, evt. også kontorer, barnehage, eldresenter o.a.». Vi burde heller bruke ordet «kirkesenter». Måten man setter sammen og former helheten på er av vesentlig betydning. Statistikken forteller at for 50 år siden var det 40 prosent av kirkene som hadde møterom i tillegg til kirkerommet. I dag er det 100 prosent. Mortensrud kirke er ikke et unntak. 20 prosent av kirkene hadde kirkerom som kunne utvides. I dag er det over 90 prosent. Måten kirkerommet blir utvidet på, betyr naturligvis mye for rommets karakter og helhet. Her fins det mange både gode (bl.a. Vardåsen, Hana, Lommedalen) og dårlige eksempler. I prinsippet er det to måter å utvide kirkerommet på. Det ene er ved addering av andre rom (Bodø, Holmen). Det andre er å se på kirkerommet som en helhet som deles opp/av (Fyllingsdalen, Gand). I alle fall er det viktig at rommene som kan knyttes til det sentrale kirkerommet, har kvaliteter også som møterom.
I Norge har vi fått flere kirker med mulighet for utvidelse av kirkerommet enn vi kanskje vil finne i andre land. Årsaken går tilbake på lovverk og finansieringsordning. Lovverket sier at det skal være sitteplasser til en viss del av befolkningen (nå 10 prosent av medlemmer tilhørende Den norske kirke). Dette skal finansieres via kommunen. I kommuner med dårlig råd eller liten forståelse for menighetens behov for møterom, har man blitt tvunget til å bruke areal fra det totale kirkerommet til møtesaler fordi man ellers ikke fikk finansiert behovet. I pengenød måtte man kanskje også utsette kjøp av orgel, redusere kvaliteten på gulvbelegget og nøye seg med et kors som foreløpig utsmykking.

Det sentrale kirkerommet i en bygning som har status «kirke», er forbeholdt gudstjenester og arrangement som hører kirkerommet til. Men det finnes bygninger reist av foreninger og stiftelser hvor det feires gudstjeneste på søndagen, ungdomsklubb på fredagen og basar på lørdagen i samme rom. Dette er bygninger som har fått status «bygning vigslet til kirkelig bruk». Kravet er da at det kirkelige inventaret skal skjules bak et forheng/dør eller flyttes vekk. Det er også eksempler på at kirkebygg bygges i to trinn. Den første delen er vanligvis møtesaler og kontorer, og så kommer selve kirkerommet senere. Midlertidig kirkerom blir da innredet i den største menighetssalen. Erfaringen viser at det gjerne tar både 20 og 30 år før selve kirkerommet kommer (Madlamark, Stokka). Slike halvferdige kirker og «bygninger vigslet til kirkelig bruk» er med på å ødelegge kirkebyggets rykte. Det har blitt en myte at det står så ille til. Men virkeligheten er at det finne mange nye kirker i Norge som det er klasse over, både bruksmessig og arkitektonisk, men alle får ikke slike oppslag som Mortensrud.

Ja, Mortensrud kirke har fått mye blest. Den har en «freidig og frekk» byggemåte, men som liturgisk rom er den svært tradisjonell og sjablonaktig. Man blir forført av spennende svevende murverk, lysinnslipp og natur. Bygget kunne liturgisk også blitt interessant om man hadde kjent til den sterke sammenhengen mellom natur og liturgi, lagt forholdene til rette for allsidig kommunikasjon, og vektlagt fleksibilitet i gruppering av sitteplasser. Det blir sagt i artikkelen til Eriksson at arkitekter og menighet «måtte føre en kamp for å få oppføre en kirke som brøt med gjeldende arkitektoniske normer». Motstanderen i denne kampen var meg, og det hadde ikke noe med gjeldende arkitektoniske normer å gjøre (hvilke er de?). Kampen gjaldt å forbedre et bygg som hadde en rekke dårlige løsninger. Flere av de tingene jeg påpekte ble endret.

Bygget har inspirert flere arkitekter som var med på konkurransen om Bøler kirke. Der kom det inn 141 prosjekter. De fleste arkitektene viste liten forståelse for oppgaven. Selv blant vinnerne var det prosjekter som var lite egnet. Noe av det svake resultatet skyldes manglende kunnskap blant arkitektene, men det kan også reflektere den svake forståelse for kirkerommets og gudstjenestens språk i Den norske kirke generelt. Heldigvis var førstepremien et godt prosjekt å arbeide videre med.

Konkurranseprogrammet for Bøler kirke var grundig utformet og annerledes, bl.a. ble utearealene trukket med på en ny måte. Det det manglet var henvisning til litteratur eller et felles seminar på forhånd som kunne klargjøre begreper og frigjøre skaperkraft. I programmet dukket det opp et nytt ord: sakrosankt. Det betyr «hellig og ukrenkelig». Det var et forsøk på å unngå formuleringer som «skal ha en sakral form». Vanligvis kan sakral i det daglige språk oversettes med høytidelig. Sakral betyr «hellig», det vil si «satt til side». Kirken er satt til side for å tjene. Bygg eller gjenstander er sakrale når de i funksjon, materialer og formspråk sikter på å tjene Guds folk i dets felles liturgiske liv.

Det er mange gudstjenesterom som sårt trenger til fornyelse når det gjelder tilrettelegging for et rikere liturgisk liv og å bedre kommunikasjonen. Vi kjenner til at mange kirker lider av manglende vedlikehold. Men kanskje enda flere kirker mangler utviklingsplaner for kirkerommet. Så lenge vi ikke ønsker å rive kirker, vil dagens kirkebygg også være fremtidens. Mye kan gjøres med enkle midler. Det viser bl.a. Solvangkirken i Tønsberg, som i 2004 ble forandret fra «bedehuskapell» til et liturgisk spennende rom.

Jeg tror vi alle ønsker kirker med kvalitet. De skal uttrykke både høytid og fellesskap, andakt og undring. Mange ulike funksjoner skal finne tilfredsstillende løsninger. Kirkerommet er sakralt når det fungerer som det. Ordet «arbeidskirke» brukt for offisielle kirker, betyr at man i tillegg til kirkerommet har andre møterom eller bruksrom. Et nærliggende funksjonsmessig bygningskompleks er klosteret. Har vi noe å lære der av struktur og organisering?

Jeg fikk en telefon her om dagen. Det var en svensk arkitekt som sa at han kanskje var litt frekk. Men han kunne ikke la være å spørre: «Hva skjer i Norge?». Han hadde vært med på Bøler-konkurransen, sett bedømningen og sett en kirke ved motorveien på vei hjem fra Oslo. «Hvor er det levende liturgiske rommet?»
Vardåsen kirke i Asker av Østgaard Arkitekter AS er også en arbeidskirke, mener Arne E. Sæther.
Vardåsen kirke i Asker av Østgaard Arkitekter AS er også en arbeidskirke, mener Arne E. Sæther.