Interiørarkitektur

Arbeidsplassens utforming

Det åpne kontorlandskapet og den aktivitetsbaserte arbeidsformen møter motstand. Interiørarkitektene forteller hvorfor den allikevel vil dominere.

– Endringer av det fysiske miljøet handler om tilrettelegging og kanskje endringer i arbeidsmetoder og adferd, men ikke nødvendigvis nye møbler, forteller interiørarkitekt Anne Cecilie Hopstock.

De kunne ikke vært mer uenige, planleggerne og byråkratene. Med kulepennene hevet, demonstrerer byråkratene mot det aktivitetsbaserte arbeidsplasskonseptet arkitektene mener er en god arbeidsform for dem i det nye regjeringskvartalet. Debatten har hovedsakelig fokusert på de bekymrede byråkratene, blant annet i Brennpunkt-episoden «Kontoret» fra 24. mai. Som tatt ut av en scene i Jacques Tatis film Playtime fra 1967, vandrer programlederne blant annet rundt på møbelmessen i Stockholm, hvor de, med like stor skepsis som Monsieur Hulot, iakttar alle mulige varianter av såkalte aktivitetsbaserte møbler og elementer.

Så langt har motstanderne fått størst oppmerksomhet, så Arkitektnytt har snakket med noen av tilhengerne, med ambisjon om å få et mer nyansert bilde av framtidas arbeidsplass. 

Må ha relevans

Med nøye utvalgt forskning som støtter skepsisen deres, er byråkratene sikre på at det nye arbeidsplasskonseptet for regjeringskvartalet vil bety dårligere produktivitet, kvalitet og høyt sykefravær.

– Vi vet mye om konsekvensene og resultatene av gode åpne løsninger også, sier interiørarkitekt mnil og partner i Iark, Elisabeth Paus.

Hun refererer til at mange store norske bedrifter har arbeidet suksessfullt med åpne og aktivitetsbaserte løsninger gjennom de siste 10-15 årene. Telenor, DnB, Equinor og Hydro er bare noen eksempler. Paus understreker at om de åpne løsningene skal fungere godt, så må de ha relevans for bedriften.

– Nå som disse nye kontorløsningene også finner veien til det offentlige, vil det kreve det samme som det gjorde hos Telenor for 15 år siden, nemlig grundig kartlegging og forståelse av hva som faktisk ligger til grunn for løsningene, sier hun.

Hun nevner også velfungerende offentlige løsninger som Statens pensjonskasse, Riksrevisjonen, Kunnskapsdepartementet og Posten Norge.

– Posten Norge har nylig gjennomført et vellykket aktivitetsbasert prosjekt hvor resultatet er en effektivitetsøkning på 10 prosent. Medarbeiderne er svært fornøyde, og de spenner fra advokater og IT til prosjektmedarbeidere på alle nivåer, forteller hun.

På spørsmålet om det aktivitetsbaserte arbeidsplasskonseptet er framtida, er Paus tydelig.

– Framtidens arbeidsplass er en arbeidsplass hvor funksjon står i fokus, mener hun.

Elisabeth Paus kjenner til få «mislykkede» løsninger og presiserer at det er helt naturlig at alle løsninger må justeres over tid.

– Vi mener heller ikke at det er gitt at alle skal ha aktivitetsbaserte løsninger. Det alle skal ha, er funksjonsbaserte løsninger som passer til den enkelte bedrift – og hvordan den arbeider, sier hun.

Kvalitet framfor kvantitet

– Norsk arbeidsliv er i forandring, og med det er også rammene rundt steder å utføre arbeidet, sier interiørarkitekt mnil Anne Cecilie Hopstock.

Hun er tett på debatten med sin stilling som rådgiver i avdeling for arkitektur hos Statsbygg, og er blant de som jobber iherdig med å få offentlig ansatte til å tenke utenfor cellekontoret. Hun forteller at økende krav til produktivitet, rask informasjonsflyt og kunnskapsdeling er de sterkeste kreftene bak nye arbeidsplassløsninger.

– Vi går nye tider i møte hvor en økt bevissthet rundt ressursbruk i form av beliggenhet og areal, samt drift og kostnader knyttet til dette blir viktigere, forteller Hopstock.

Helt siden regjeringen i 2015 bestemte at kontorer i framtidige statlige byggeprosjekter ikke skal overstige 23 kvadratmeter bruttoareal per ansatt, har diskusjonen dreiet seg om tall. Kjersti Bjørkeng Størdal, daglig leder av tegn_3 i Trondheim, hadde ansvaret for utarbeidelse av arbeidsplasskonseptet og nødvendig planlegging og gjennomføring av kartlegging, utforskning og brukermedvirkning for utforming av arbeidsplasskonseptet i nye regjeringskvartalet. Størdal synes det er på tide at debatten dreies mer mot kvaliteten og ikke kvantiteten.

– Det er ingen direkte sammenheng mellom antall kvadratmeter og kvaliteten på løsningen, hverken den folk opplever eller den vi fagfolk kan si noe om, presiserer hun.

Størdal mener at debatten om antall kvadratmeter er interessant i et planleggingsperspektiv, men ikke i et kvalitetsperspektiv. Hun refererer til Leesman Study, gjennomført av verdens ledende uavhengige ekspert på arbeidsplasseffektivitet, som har målt hvordan kultur, rutiner og det fysiske miljøet påvirker medarbeiderne og deres prestasjon.

– Med tilsammen 350 000 respondenter, viser undersøkelsene av gode arbeidsplasser at både cellekontorer og åpne løsninger ligger både blant de ti beste og de ti dårligste løsningene. Det er med andre ord kvaliteten på løsningen og den organisatoriske tilpasningen som er det essensielle, understreker Størdal.

Et misforstått konsept

Debatten er full av forskjellige oppfatninger av hva et aktivitetsbasert arbeidsplasskonsept er – og hvorfor det nå skal erobre det offentlige. Allikevel er mange av disse oppfattelsene misforståelser. Èn av dem er at prosjektene gjerne oppfattes som rene arealeffektiviseringsprosjekter. Eller at den aktivitetsbaserte arbeidsformen kun er èn bestemt løsning.

– Dette er ikke et one size fits all-konsept, sier Størdal.

Hun påpeker også at det er en misforståelse å tro at aktivitetsbaserte arbeidsplasser og åpne landskap er det samme.

– Det er bruksregler, ikke utforming, som avgjør om kontorarealene er aktivitetsbaserte eller personbaserte, forteller hun.

Aktivitetsbasert betyr at arbeidsplassene er koblet til aktivitet og at det er aktiviteten som har en fast plass. Personbaserte innebærer at den ansatte har fast plass.

– I arbeidsplasskonseptet for regjeringskvartalet er det for eksempel ikke anbefalt et tradisjonelt åpent landskap, men en stor andel lukkede rom for å tilrettelegge for individuelt konsentrasjonsarbeid, forklarer hun.

At arbeidsplasskonseptet er aktivitetsbasert, betyr ikke at det ikke er rom for faste plasser.

– Arealmessig gir konseptet rom for faste plasser i konseptet, men det vil gå på bekostning av antall individuelt skjermede rom, sier Størdal.

Bedrifter, som for eksempel Google, har bidratt til at det aktivitetsbaserte kontoret gjerne blir assosiert med at man like gjerne kan gjøre jobben sin mens man slenger seg på huska. En helt ny estetikk har inntatt kontoret, og med dette helt nye møbel, material og fargesammensetninger. Dette har bidratt til en av de store misoppfatningene, nemlig at det aktivitetsbaserte kontoret er et trendy interiørkonsept.

– Endringer av det fysiske miljøet handler om tilrettelegging og kanskje endringer i arbeidsmetoder og adferd, men ikke nødvendigvis nye møbler, forteller Anne Cecilie Hopstock.

Hun forklarer at utformingen må bygge på en analyse av hvilke aktiviteter som skal utføres av hvem, og at det fysiske miljøet utformes deretter. Og at det er interiørarkitektfaget som innehar denne kompetansen.

– Interiørarkitekten har som jobb å skape de virkelig gode arbeidsplassene og vi besitter verktøyene for å få det til, mener Hopstock.

Gode prosessledere

– Vi har arbeidet med slike prosesser i snart 20 år og besitter betydelig kunnskap og erfaring i hvordan vi kan lykkes med slike prosesser, sier Elisabeth Paus.

Hun mener at interiørarkitekten har en viktig rolle i å tilrettelegge prosjektene og fasilitere prosessene på en god måte.

– Man kan ikke møblere seg til nye arbeidsformer, det kreves en relevant prosess for å lykkes, forklarer hun.

Paus forklarer videre at interiørarkitektens rolle er først å hjelpe bedriften kunnskapsmessig med å formidle muligheter, lære bort hvordan andre har løst prosjektene sine, for så å være tolk for bedriftens reelle nåværende og fremtidige behov.

Det å ha tid til å få kjørt de gode prosessene er, i følge Anne Cecilie Hopstock, nøkkelen. Hun mener at prosessledelse er et viktig felt som interiørarkitekten har et stort eierforhold til.

– Dette er noe vi kan og alltid har holdt på med, og er en rolle som vi den senere tid har foredlet og utviklet med gode verktøy til bruk i disse prosessene, sier hun.

Hopstock trekker også fram det faktum at verden nå er i ferd med å oppdage interiørarkitektur via transformasjoner og gjenbruk av bygninger.

– Vi har i faget vårt alltid arbeidet med disse problemstillingene, og det vil bare bli enda flere av denne typen prosjekter i fremtiden i og med at hovedvekten av bygninger allerede er oppført og med de miljømessige hensyn vi er nødt til å ta fremover, forteller hun.

– Det er en slags oppvåkning, og hvis vi nå bare klarer å formidle hva vi sitter på av kompetanse, så tenker jeg at vår rolle bare blir større og viktigere, mener Hopstock.

Helt nødvendig

Det nye og moderne kan virke fryktinngytende. Noen ting er bare påfunn, mens andre ting er fremkommet av ren og skjær nødvendighet. Og det er ikke alltid så lett å skille mellom disse to.

De høyreiste kulepennene er nå satt til papiret og slaget om arbeidsplassen har tatt en ny vending. Nærmere 2500 departementsansatte har nå skrevet under på en protest mot at de ikke får faste kontorplasser i det nye regjeringskvartalet. Men det er egentlig ikke denne ene saken det handler om. Det handler om at vi lever i en verden, og i et samfunn, som er i rask utvikling. Samme hvor bra det kjente og kjære er, så kan man ikke velge bort å delta i denne utviklingen, man er nødt til å respondere.

– Istedenfor å spisse det til en krig, burde man se på hva som ligger av muligheter i dette, slik at vi sammen kan bidra til å utvikle framtidas kontor, oppfordrer Hopstock.