Interiørarkitektur

Arkitekturvern fra innsiden

– Å få historiske spor og atmosfærer til å overleve i en ny sammenheng krever en innovativ tilnærming, sier interiørarkitekt Ellen Klingenberg. I Bergen har Utmark arkitektur etablert en ny eksperimentell praksis for å få dette til.


Fra papirutgaven Arkitektnytt 10-11/2017
En gammel løe fikk nytt liv som galleri i Meland kommune. Her er alt av gammel grindkonstruksjon bevart og skaper i dag spenning i det store rommet. Foto Helge Furnes Samuelsen

Å skape rom, ivareta bruksfunksjoner og opplevelsesverdier innenfor eksisterende rammer, har tradisjonelt vært et hovedområde for interiørarkitektene. Arkitektnytt har snakket med tre interiørarkitekter som alle, på forskjellige måter, jobber med gjenbruk og arkitekturvern fra innsiden. Interiørarkitektene Ellen Klingenberg, Kirsti Skulerud og Jonas Loddengaard er enige om at faget har en særlig berettigelse i gjenbruksprosjekter. 

Det immaterielle interiøret

Interiøret er den fysiske rammen om våre handlinger, men begrepet står også for det immaterielle i arkitekturen: fortellinger, stemninger og opplevelser. Vi er del av en lang fortelling hvor sporene vi etterlater oss, kan gjenfortelles. Interiørarkitekt Ellen Klingenberg belyste tematikken med sin masteroppgave i erfaringsbasert bygningsvern fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo i 2010.

– Man har alltid konsentrert seg mest om det rent fysiske i arkitekturen, og den immaterielle tenkningen rundt for eksempel atmosfære har ikke vært så til stede innen arkitekturfaget, mener Klingenberg.

Vern av immaterielle verdier har blitt mer fremtredende i senere år, og det er blitt større forståelse for dette hos alle, også vernemyndighetene. Det har også vokst frem nye arkitektfaglige retninger som forholder seg eksperimentelt til det immaterielle i bygningsvernet. Klingenberg mener at en åpnere, gjerne kunstnerisk, innfallsvinkel kan gi muligheter for en fruktbar diskusjon i møte med bevaringsmyndigheter.

– Den iboende konflikten mellom bruksverdi og bevaring er ofte kilde til heftige diskusjoner mellom arkitekt og antikvarisk myndighet. Med utforskende og eksperimentelle holdninger ligger det et potensiale for nye muligheter – også for tverrfaglig samarbeid, forteller hun.

Klingenberg ser utviklingen som spennende og relevant for profesjonens lange erfaring med gjenbruk av eksisterende arkitektur.

– Faget handler om å skape noe nytt innenfor gitte fysiske bygningsrammer, og å utforske muligheter som finnes i det eksisterende. Derfor mener jeg at interiørarkitekten har en viktig rolle også i arbeid med endringer i historiske bygg, sier Klingenberg. 

Må bli tøffere

Kirsti Skulberg er interiørarkitekt med bygningsvern som sitt spesialområde. I en gammel bryggekjeller på Adamstuen i Oslo jobber hun ofte med prosjekter der antikvariske myndigheter har stilt krav, Hun mener at økt kompetanse om våre omgivelser er av stor betydning framover.

– Det er fremdeles en del misoppfatninger rundt hva vi gjør, og tar vi bygningsvernet innendørs, forbindes vi gjerne med spesialister på stilepoker, sier Skulberg.

Hun deler Klingenbergs tanker om interiørfagets relevans i tematikken.

– Med dagens debatt om klimaregnskap og gjenbruk så har interiørarkitekten et mye bredere felt å jobbe i, forteller hun.

Skulberg mener interiørarkitekten må bli tøffere når de skal beskrive verdien av gjenbruk for kunden. Altfor ofte tapes kampen om gjenbruk i møte med uvitende oppdragsgivere og historieløse håndverkere.

– Vi må uttrykke oss med en annen holdning enn at alt nytt er best, og ikke minst være gode på å fortelle historier om hvorfor sporene fra tidligere tider betyr noe, sier hun. 

Det eksistensielle 

Alt er nytt når man kommer inn i et prosjekt, mener Skulberg, og hun er opptatt av å angripe oppgaven med nøyaktighet og nærhet til materien.

– Noe av det første jeg gjør, er å måle opp rommet med tommestokk. På denne måten kommer jeg helt innpå materialene og rommet jeg skal jobbe med, forteller hun.

Historien er sentral for Skulbergs formgivning. Ikke som estetikk i seg selv, men som en mental kultur. Ved å fremheve det enkle og upretensiøse i tidligere tiders nøysomme holdning, har hun som mål å skape refleksjon rundt det som en gang ga materialene en mening.

– Det er bare for vårt indre øye vi kan forestille oss det livet som har utspilt seg innenfor veggene. Spor etter generasjoners virke gir en livaktighet til overflater og materialer som gjør noe med oss, sier hun.

Hun mener at det gamle gir minst like store utfordringer da hele tankeprosessen og det utøvende må tilpasses noe som allerede finnes. Det å jobbe på lag med historien, føler hun gir bygningen en aura av respekt og undring.

– I mer direkte kontakt med et fortidig liv er det vanskelig å komme, synes hun.

I krysningsfeltet

Hos Utmark arkitektur, i en gammel lagerbygning fra 1700-tallet i Bergen, sitter interiørarkitekt Jonas Loddengaard. Han er enig med Klingenberg og Skulberg om at kunnskap og forståelse for det man griper inn, i er essensielt.

– Min erfaring er at det antikvariske og kontemporære, både gjennom bruk og uttrykk, ofte utfyller hverandre på en god måte. Når det er sagt, så er det klart det må ligge en forståelse og respekt for bygningenes bevaringsverdige kvaliteter før vi setter våre fingeravtrykk, forteller Loddengaard fra Bergen.

Utmark ble etablert som en gren av Gamle3Hus, et kontor som jobber med rene restaureringsoppgaver, for å drive mer eksperimentelt med bygningsvern. Med røttene godt plantet i den norske byggeskikken, utfordrer Utmark gjerne konvensjonene.

– Hovedfokuset er å skape samtidsarkitektur basert på godt håndverk, og da handler det om å spille på lag med det eksisterende og utnytte de kvalitetene det enkelte objektet eller miljøet har, sier han. 

Ny arkitektur

Det er stor enighet, både blant arkitekter og vernemyndigheter, om at vern gjennom bruk er den viktigste formen for vern. I Bergen dreier det seg ofte om trebygninger der det ikke er ønskelig å gjøre inngrep i konstruksjonen, men som likevel skal møte dagens krav til ny bruk og regelverk. Jonas Loddengaard mener at inngrep i eksisterende arkitektur krever løsninger som normalt sett ikke ville vært nødvendige i nybygg.

– Jeg erfarer ofte at det er nettopp denne problemstillingen som presser kreativiteten lengst, forteller han.

Loddengaard mener at den nye bruken av sted ikke alltid må signaliseres i arkitekturen for at det skal ha en relevant mening i samtiden.

– Selvfølgelig vil en ny bruk sette synlige spor og ha en signalverdi, men det er ikke en forutsetning. Da blir bygget litt som en Pandoras eske i positiv forstand, sier han.

Han trekker frem bygningen de selv sitter i som et godt eksempel.

– Vi har selv restaurert og innredet dette gamle lagerbygget fra 1760-årene til kontorlokaler for oss i Utmark og Gamle3Hus. I tillegg har vi et galleri for kunstnere. Dette arbeidet er gjort etter de strengeste antikvariske kravene for fredede bygg, samtidig som vi har fått mulighet til å sette vårt preg på det, forteller han.

Relevans

Prognosene peker mot en utvikling der historien vil være et viktig premiss for ny formgivning. Det finnes ikke noen fasit på det å gjenbruke arkitektur, og det er derfor, ifølge de tre intervjuobjektene, at interiørarkitektur har stor relevans i arbeidet med å utforske metoder for å bruke historien som designverktøy.

– Å få historiske spor og atmosfærer til å overleve i en ny sammenheng, er krevende, og det forutsetter en eksperimentell og innovativ tilnærming for å lykkes, sier Ellen Klingenberg.

– Det er opp til oss å vise omverdenen byggets relevans ved å gi brukeren en god opplevelse som kan bringe frem nysgjerrigheten og fremelske oppdagerlysten hos folk, avslutter Loddengaard.