Bøker

Balansert arkitekturårbok

Nasjonalmuseets Arkitekturårbok 2016/17 er satt sammen av Nina Berre og Markus Richter, henholdsvis avdelingsdirektør og kurator ved Nasjonalmuseet.


Fra papirutgaven Arkitektnytt 05/2017
Bildet til venstre: Veronika Kellndorfer, fra utstillingen Cinematic Framing, Casa de Vidro. Faksimilie fra boken. Til høyre: Fantastic Norways og Blakstad Haffners prosjekt på Utøya. Faksimilie fra boken

Redaksjonen har invitert arkitekter, akademikere, skribenter og kunstnere til å velge ut hvert sitt arkitekturprosjekt, arkitekturrelatert utstilling eller tekst. Tekstene har til hensikt å begrunne hvorfor det de har valgt ut, vil kunne stå igjen som viktig og relevant også i framtiden.

Arkitekturårboken opprettholder tradisjonen med å vektlegge de estetiske, formmessige og materielle sidene ved arkitekturen. Bokens undertittel er Glasshuset. Tre fyldige artikler om utstillinger som har dreid seg om bruk av glass i arkitektur utgjør en tematisk ryggrad for boken. Det er en fest i modernistiske flater og vinkler. Richter skriver selv om en utstilling i Nasjonalmuseet som skaper en kopling mellom det iøynefallende glasshuset Casa de Vidro, av arkitekten Lina Bo Bardi, i São Paolo, og Sverre Fehns arkitektur, ved å stille det ut i glasspaviljongen. Utstillingen omfattet også visuelle arbeider av Veronika Kellndorfers bildeserie, som tar utgangspunkt i Casa de Vidro. Teksten viser flere paralleller mellom de to arkitektene, som bruken av armert betong og glass. Arkitekturhistorikeren Jan Maruhn skriver om en utstilling i 2016 som tar opp Mies van der Rohes glasskonstruksjoner og Villa Tugenhat (1929–1939) i Brno i Tsjekkia. Under vignetten «Fra samlingen», skriver også Markus Richter om norske eneboliger med utstrakt bruk av glass. 

Prosjektene det her skrives om er til dels prangende, og tekstene tar i høy grad for seg de materielle og historiske aspektene ved arkitekturen, og mindre om arkitekturens, eller arkitektenes, rolle i samtidens politiske og sosiale prosesser. Dette inntrykket balanseres noe av flere av de andre tekstene. Joakim Skajaa har fått god plass til å beskrive studentprosjektet «Heterotopia» på Bergen Arkitekthøgskole i 2016, i regi av Eriksen Skajaa Arkitekter. Studentprosjektet kom som en respons på strømmen av flyktninger som kom til Norge og andre europeiske land i 2015. Skajaa beskriver det enorme trykket som oppsto på Politiets Utlendingsenhet på Tøyen i Oslo. Det var køer og nyankomne måtte i mange tilfeller overnatte ute. Dette førte til man opprettet det mer effektive Ankomstsenter Østfold, i et tidligere Smart Club-varehus i Råde, nærmeste nabo til en McDonald’s-restaurant langs E6. Skajaa peker på at flyktningene her var isolert fra det norske samfunnet, og omvendt; svært mange frivillige møtte opp for å hjelpe til på mottaket på Tøyen. Da flyktningene ble loset til Østfold, var det ikke tilrettelagt for at frivilligsektoren kunne komme ut og hjelpe til. Dette blir dermed en ressurs som ikke tas i bruk. En konsekvens for flyktningene var også at deres helt basale behov ble ivaretatt i det nye mottaket, men ikke de sekundære, som sosial kontakt og stimulans. Denne situasjonen dannet bakteppet for kurset, og noen av prosjektene blir presentert i teksten. Det er ikke vanskelig å tenke seg at nettopp studenter gjerne går løs på slike oppgaver med en særlig gnist.

Bente Aass Solba- kkens fyldige artikkel om arkitekten og senere lærer Herman Schirmers unge år er rørende lesning. Artikkelen er til dels basert på tegneblokker som nylig har kommet til rette, samt korrespondanse. Schirmer (1845–1913) ble født inn i borgerskapet, faren hans, arkitekt Heinrich Ernst Schirmer, var i den såkalte Intelligens- kretsen, med blant andre Johan Sebastian Welhaven. Unge Schirmer ble motvillig drillet i arkitektfaget, men hadde andre drømmer. En ærgjerrig, ung mann som befant seg i de øverste lag av et svært elitistisk samfunn, men som ikke fant seg til rette, og som tilsynelatende hadde forlest seg på Goethes Den Unge Werthers lidelser. Han dyrket ulykkelig kjærlighet, hadde romantiske idealer om kunstneren som kanal for det sublime og ville bli forfatter, men fikk det ikke til. Solbakkens tekst bruker de stadig bedre tegningene til å tegne et bilde av en begavet, men ulykkelig og etter hvert resignert mann.

Årboken består ellers av femten korte tekster om utvalgte, i hovedsak realiserte prosjekter, de fleste av dem i Norge. Fantastic Norways og Blakstad Haffners prosjekt på Utøya er vanskelig å bla forbi. Øystein Aasan reflekterer rundt byggenes forgjengelighet og en krevende balansegang mellom det å ivareta visse minner og å slippe til nye.

Det er rimelig at allerede mye omtalte prosjekter i Oslo, som Sentralen, Sørenga Sjøbad og Hauskvartalet får være med i en slik årsoppsummering. I tillegg er det tekster om blant annet utendørsteateret The Wave i Valparaiso i Chile, bygget av arkitektstudenter ved AHO, det kulturminnebaserte byutviklingsprosjektet Vardø Restored. Mer tradisjonell byggekunst er også trukket fram, for eksempel i presentasjonen av tre eneboliger på Snarøya, tegnet av Knut Hjeltnes.