Landskapsarkitektur

Gløtt til fortiden

Arkiv for norsk landskapsarkitektur på NMBU ble etablert i 2014. Nå stikker de hodet fram, med ny blogg og utstilling på Arkitekturmuseet.


Fra papirutgaven Arkitektnytt 06/2018
Fin, gammel strek: Flerårig hage av Olav Moen, 1927

Fire år har gått siden Arkiv for landskapsarkitektur åpnet på NMBU. Til tross for at landskapsarkitekter i Norge utgjør et lite og oversiktlig miljø, er arkivet en hemmelighet for mange. Arkivet drives av Forskningsgruppen for teori og historie, ved institutt for landskaps- arkitektur, men vil nok være av interesse også for andre, akademikere så vel som praktikere. Arkivet rommer en omfattende samling av plantegninger, detaljplaner, planteplaner, anleggstegninger, kart og andre ting. 

– Sist jeg telte, var det 8 000 objekter der, men det har kommet til mange etter det, sier professor ved Institutt for landskapsarkitektur Annegreth Dietze-Schirdewahn, som driver arkivet. 

Hun forklarer at Institutt for landskaps- arkitektur, eller hagekunst, som det het på den tiden, ble opprettet i 1919, og at de fleste av objektene i arkivet har en form for tilknytning til instituttet. Mesteparten av det som finnes her, er norsk landskapsarkitektur fra 1920-tallet og fram til 1980-1990-tallet. Det finnes objekter fra cirka 1919 også, men dette er hovedsakelig studentarbeider av folk som senere gjorde karriere innen hagekunst. 

– Arkivet gir et svært godt innblikk i fagets utvikling, særlig fra 1920-tallet og utover, sier Dietze-Schirdewahn. – Fra å være et fag som primært jobbet med velstelte hageanlegg, og som hadde velstående familier som oppdragsgivere, skjedde en endring i hele oppfatningen av hvilket samfunnsansvar som lå i byutviklingen. Man ønsket sosial boligbygging tilrettelagt for hele befolkningen. Dette innebar også mer grønt i byene, store parker, kirkegårder og idrettsanlegg. Man kan tydelig se denne samfunnsendringen også i landskapsarkitekturen. Det var i takt med disse endringene at faget fikk sin selvstendighet. 

Hun forklarer videre at de store kraftverk- utbyggingene på 1960-tallet også var viktige for den retningen deler av faget skulle ta. 

– Særlig Bjarne Aasen og Toralf Lønrusten var viktige i denne sammenhengen, sier hun. – De tilpasset kraftverkene til landskapet. Dette var store inngrep, og representerte noe helt nytt. Denne type prosjekter har historisk betydning, og er viktige for oss å vise fram. 

Samlingen ble ifølge Dietze-Schirdewahn opp- daget nærmest ved en tilfeldighet. I 2002 skrev hun på sin doktorgradsavhandling om hagekunsthistorie i Norge 1750–1850. I dette arbeidet brukte hun en samling etter professor Magne Bruun, som hadde samlet om lag 400 historiske anlegg fra denne perioden og samlet det mest interessante. 

– I løpet av denne jobben så jeg hvor verdifullt dette materialet var, sier hun. – Det var en masse sekker og ruller som lå nede i kjelleren i Urbygningen på Ås. Vi i forskningsgruppen for teori og historie visste ikke engang hva de inneholdt. Da vi skjønte at dette var verdi- fulle saker, ba vi om penger herfra og derfra. Universitetet ga oss 2 millioner kroner til forskningsinfrastruktur, så vi kunne starte jobben med å sortere materialet. Det ga oss tid til å orientere oss litt og finne lokaler. 


– Den historiske kunnskapen blant arkitekter og landskapsarkitekter er generelt ganske dårlig, sier professor ved Institutt for landskapsarkitektur, NMBU, Annegreth Dietze-Schirdewahn. Foto: Håkon Sparre

I dag ligger arkivet i Meieribygningen på Ås. Her er det kontrollert temperatur og luftfuktighet, som er nødvendig når man skal ta vare på gammelt papir. Dietze-Schirdewahn sier at det i hovedsak var henne som dro i gang prosjektet, skrev søknader og gjorde henvendelser. Hun fikk litt hjelp av studentassistenter. Stiftelsen Asta, som er tilknyttet Riksarkivet, bidro med kompetanse på arkivering, slik som å lage velfungerende registre, mv. 

Dietze-Schirdewahn sier at arkivet drives etter beste evne på begrensede midler. Samlingen har ikke noe foreløpig mål om å være en komplett oversikt over landskapsarkitektur i Norge. 

– Vi bruker det vi har, sier hun. – Vi har ingen ambisjoner om å bli komplette. Vi er et arkiv, og ikke museum. Vi ønsker å bidra til faget her i Norge og til andre arkiver. Det finnes veldig få rene samlinger med landskapsarkitektur i verden, har jeg oppdaget. Jeg fant et i Sveits. Ellers finner man materiale litt tilfeldig her og der. Vi merker også at fagmiljøer i andre land er svært interesserte i samlingen her. Jeg håper dette kan være et bidrag til forskning og historieskriving. 

Hun sier at arkivet har komplette lister over samlingen, men at langt fra alt er digitalisert. Det skjer gjerne i forbindelse med at det bli brukt til noe spesifikt. De skaffet en storformatscanner som brukes til å digitalisere etter behov. 

– Vi burde absolutt digitalisert det hele, sier hun. – Men vi har ikke ressurser til det. 

Hun sier at arkivet for så vidt er åpne for å ta imot bidrag med historisk verdi, men at de begynner å få plass- og kapasitetsproblemer.

– Vi får flere henvendelser fra folk som vil overlevere. Det er synd at vi ikke kan ta imot alt, men vi har bare ikke ressurser til det. Hun sier de ikke har som ambisjon å arkivere nytt materiale fra nåtidens prosjekter, og at dette heller ikke er tvingende nødvendig. 

– Vi klarer knapt å ta vare på den samlingen vi har i dag, og den har jo har vært i vårt eie ganske lenge, sier hun. – Man må være klar over at vi er siste generasjon som har jobbet på papir. Så alle nye arkiver vil jo stort sett være på servere og harddisker. Det sparer jo plass. 

Hun mener digitale arbeids- og lagringsmetoder også setter preg på det visuelle uttrykket. 

– Det er fascinerende å se disse gamle student- arbeidene som alle er tegnet med en fin, fin strek, sier hun. – De er nesten kunstverk i seg selv. Olav Moens tegninger, for eksempel, mener jeg har kunstneriske kvaliteter. Man kan ha det på veggen. Det er mange ganske fine planer, særlig fra første halvdel av 1900-tallet. Mye av det man ser i dag, har derimot mye av den samme upersonlige teknikken. 

Dietze-Schirdewahn forklarer at selv om de har jobbet med arkivet siden 2012–14, er det få som vet om det. Et initiativ for å gjøre arkivet bedre kjent er en utstilling som skal gjennomføres i samarbeid med Arkitekturmuseet i 2019. Kurator for utstillingen er Jenny Osuldsen i Snøhetta. Arkivet har også lansert en blogg, som allerede har tiltrukket seg noe oppmerksomhet. 

– Bloggen er der for å kommunisere det vi sitter på, ut til fagmiljøene, sier hun. – Vi ønsker å inngå i et akademisk fellesskap, derfor er den på engelsk. Vi får allerede mange begeistrede henvendelser fra hele verden. 

Hun håper også dette kan være et bidrag til å gi landskapsarkitekter kontakt med sin egen faghistorie. Hun mener mange blir fanget i sin egen hverdag, der man jobber fra prosjekt til prosjekt uten å reflektere over hvor man selv befinner seg historisk.

– Det er svært viktig å forstå hvorfor ting er som de er når man kommer til en plass, sier hun. – Det betyr ikke at det som var der før, er mer verdifullt. Men det er først når man forstår den kontinuiteten som finnes på steder, at man kan sette i gang. Ingen steder vi kommer til i Norge, er uten historie. Det er viktig å begripe situasjonen. Altfor mange har et lemfeldig forhold til dette og tror de kan gjøre ting uten å forstå stedets historie. Den historiske kunnskapen blant arkitekter og landskapsarkitekter er generelt ganske dårlig.  Man er nok interessert i fortidene der ting er fredet, men den historiske interessen for hverdagslandskapene er lav. Og der ønsker vi å hjelpe til.

Besøk bloggen på http://blogg.nmbu.no/ila-samling/