Tema

Hvor blir det av de norske byggfellesskapene?

Mens byggfellesskap i Europa skaper mer kvalitet for mindre ressurser, klør norske arkitekter seg i hodet over at bokvaliteten synker desto rikere vi blir. Vi besøkte Barcelona for å få inspirasjon og kunnskap.


Fra papirutgaven Arkitektnytt 06/2018
«La Borda», her sett fra Can Battló-parken, er Barcelonas første bygg realisert av et byggfellesskap, og skal etter planen ferdigstilles til høsten. Alle foto: Cathrine Rønningen og Haakon Haanes
Arkitekt Carles Baiges Camprubí viser stolt fram en av de nye leilighetene, som snart står klare.

Ute i verden er Norge kjent for å være et samfunn som setter fellesskapet høyt. I perioder med begrensede ressurser har vi vært avhengige av å ta vare på hverandre for å overleve. Etter andre verdenskrig gjenreiste vi landet på dugnad, og boligbyggelagene som dukket opp på begynnelsen av 1900-tallet vokste til å bli landets største utbyggere, godt hjulpet av engasjerte arkitekter. Og kanskje var det nettopp dette, det å arbeide sammen for å skape noe, ikke for egen vinning, men for fellesskapets beste, som bidro til å skape det moderne Norge, i større grad enn oljefunn i Nordsjøen.

Da markedet tok over styringa av stadig mer av Norge på 1980-tallet, inkludert boligproduksjonen, var vi en del av en internasjonal trend. Men da finanskrisa traff i 2008, en oppvåkning som tvang mange til å tenke annerledes, stod Norge plutselig utenfor. For mens man de siste ti årene har blåst liv i ideer om fellesskapsløsninger og prosjekter som utfordrer markedets dominans over boligproduksjonen over hele Europa, har det vært stille her på berget. Resultatene av disse byggfellesskapene, hvor man kutter ut «mellomleddet», de profesjonelle eiendomsutviklerne, er mildt sagt imponerende, noe som kanskje er grunnen til at ambisiøse arkitekter over hele Europa ønsker å være en del av slike prosjekter. Generasjonen med arkitekter som drømte om å tegne bemerkelsesverdige signalbygg og arkitektoniske skulpturer med navnet sitt på, møter motstand fra en generasjon som er mer bevisst sin rolle som samfunnsutvikler. 
Leter man etter noe av interesse på denne fronten i Norge, er det imidlertid i historiebøkene man bør begynne, heller enn i dagens praksis. Boligfesten fortsetter som før, prisene raser i været, bokvaliteten blir dårligere og dårligere, og vi er nå blant landene i verden med høyest privatgjeld per person. Spørsmålet for de av oss som følger med på hva som skjer i resten av
verden er, hvor blir det av de alternative boligprosjektene i Norge?

BARCELONAS FØRSTE BYGGFELLESSKAP

Spania var et av landene i Europa hvor det spekulative boligmarkedet fikk lov til å herje mest før finanskrisa, og nå er det både dyrt og vanskelig å skaffe seg en bolig i de største byene. I Barcelona møter vi Carles Baiges Camprubí, en av initativtakerne til byggfellesskapet «La Borda», og arkitekt i Lacol architectura cooperativa, som har vært med å omforme beboernes ønsker og ideer til et femetasjers trebygg med 28 leiligheter, som skal være innflytningsklart til høsten. Dette blir Barcelonas første byggfellesskap, men ikke det siste.  

Vi møter Carles på byggeplassen, sammen med noen andre interesserte, en arkitekt fra Italia og to aktivister fra NieuwLand-kollektivet i Amsterdam. Tidligere denne uken hadde de en svensk delegasjon på besøk, og det står ikke på interessen for det nystartede byggfellesskapet. Når bygget står ferdig, spøker Carles, må de opprette egne besøksdager, hvor alle som er nysgjerrige, kan komme innom og se. 


Selv om elementene er laget av galisisk furu, avslører bruken av massivtre en internasjonal innflytelse som arkitektene bak «La Borda» er svært åpne om.

MOTSTAND MOT KOMMERSIALISERING

Etter befaringen blir vi med Carles til Can Battló, området som La Borda har vokst ut fra. Dersom navnet høres kjent ut, skyldes det kanskje at de tekstilfabrikkene er oppkalt etter den samme Battló-familien som har gitt navn til en langt mer kjent bygning, Casa Battló, tegnet av Barcelonas mest kjente arkitekt, Antoni Gaudí. Etter Francos død i 1975, bestemte The General Metropolitan Plan (PGM) at den industrielle aktiviteten i Can Battló skulle opphøre og erstattes med grøntarealer, offentlige boliger og utvikling. I 2011 var transformasjonen av eiendommen imidlertid fremdeles blokkert av en større utbygger, «Gaudí eiendom», og den involverte industriadministrasjonen, noe som gjorde nabolaget, La Bordeta, utålmodige.  La Bordeta var uenige i den kommersialiserte retningen utbyggingen i området tok, og mente at kommunestyret skulle beholde den opprinnelige planen med sosial boligutbygging, grøntområder og andre fasiliteter. Det hele endte med at de okkuperte ett av byggene på området, Bloc Onze, hvor de satte i gang en medvirkningsprosess for å definere bruk og potensielle prosjekter i området som nabolaget ønsket for Can Batlló. I disse lokalene, som også har blitt utformet i samarbeid med Lacol arkitekter, får vi servert lokalbrygget øl til 12 kroner, og Carles forklarer oss gjerne mer om området vi sitter i, og byggeprosjektet som snart står ferdig.


Den dobbelthøye førsteetasjen blir åpen og inviterende, gir direkte gjennomgang til Can Batlló-parken, og vil romme fellesfunksjoner som vaskerom, felleskjøkken, verksteder og butikk.

ET ALTERNATIVT BOLIGPROSJEKT

På senhøsten 2015 etablerte «La Borda» en leieavtale med kommunen for en av tomtene i tilknytning til Can Batlló. Byggfellesskapet fikk leie tomta i 75 år, mot en lav festeavgift, for å bygge boliger med en sosial profil. Siden leie- avtalen innebærer bygging av sosialboliger, betyr det at medlemmene ikke kan overstige en bestemt maksimumsinntekt. Beboerne som utgjør La Borda, har imidlertid ikke bare hatt motivasjonen om å bygge rimelige boliger, men er opptatt av at prosjektet skal være et forbilde på brukermedvirkning, likestilling, bærekraftig materialbruk, fellesskapsløsninger og arkitektonisk kvalitet.    Det ser de ut til å lykkes med, noe som ikke er spesielt overraskende. Tallene tyder på at boliger bygget utenfor de vanlige profittstyrte utbyggingsmodellene oppnår høyere kvalitet til en lavere pris. I La Borda har de blant annet investert i en miljøvennlig massivtrekonstruksjon av lokalprodusert trevirke, romslige fellesområder og en takhøyde på tre meter, langt fra det som er den gjennomsnittlige boligstandarden i Norge. Tatt i betraktning at de fremtidige beboerne må ut med en investering på 180 000 kroner for å kjøpe seg inn i prosjektet, er det lett å se at de har fått mye ut av lite. Med La Bordas suksess, og all oppmerksomheten rundt det, har Can Battló-området blitt satt på kartet, og navnet som de private utbyggerne i området tidligere skydde, har nå blitt et varemerke for hele området. Konseptet bak La Borda er blant annet inspirert av den danske andelsmodellen, som likner den norske borettslagsmodellen. Som medlem av byggfellesskapet har man borett i bygget resten av livet, men hele bygget eies og forvaltes av fellesskapet. Dette er jo ikke så uvanlig i Norge, men i motsetning til norske borettslag, er det ikke markedsmekanismer som avgjør prisen på boligene i «La Borda». For å unngå økonomisk spekulasjon, er det en generalforsamling, bestående av alle beboerne, som bestemmer hva boligene skal koste og hvem som får kjøpe seg inn. De som ønsker seg bolig i La Borda, får sette seg på venteliste, og vente på at noen vil flytte. Du kan heller ikke selge eller fremleie boretten din hvis du vil flytte. Du kan få tilbake beløpet du har betalt inn, justert for en økning av konsumprisindeksen, men du kan ikke tjene penger på å være medlem av byggfellesskapet. Slik ønsker La Borda å være et alternativ til det spekulative boligmarkedet, som bidro til å ødelegge den spanske økonomien og skape boligkrisen i utgangspunktet.


Byggfellesskapet «La Borda» får henvendelser fra hele verden, fra arkitekter og andre interesserte som vil høre hvordan Barcelonas første byggfellesskap ble til.

MER ENN KRYDDER

Mens norske arkitekter ser ut til å innfinne seg med sin rolle som krydder mot å bli en del av eiendomsutviklernes festmåltid (Gaute Brochmann: «Arkitektene reduseres til krydder når Obos skal koke sammen ett svar på boligkrisen i Oslo,» Morgenbladet 1. september 2016), ønsket Carles og de andre arkitektene i Lacol å skape sitt eget svar på boligkrisen. Det hele startet med at Carles og noen medstudenter ved arkitektstudiet på universitet i Barcelona trengte et sted å jobbe fra. Skolen kunne ikke tilby noen tegnesal, og i Can Batlló var de billigste lokalene de kunne finne. De ble fort involvert i området, som tilbød mange muligheter for de unge arkitektene. Siden Can Batlló hadde en uformell, midlertidig status, fikk arkitektene muligheter til å bidra til å utforme området, slik som baren vi sitter i, uten å måtte gå inn i formelle søkeprosesser. Det var vel strengt tatt ikke lovlig uansett. Snart hadde de etablert sitt eget arkitektkontor, Lacol architectura cooperativa, organisert som et kooperativ hvor alle er partnere. Arkitektene ønsket å ta ambisjonene for området på alvor, og det var herfra ideen om byggfellesskapet «La Borda» oppstod. Denne gangen gikk de gjennom offisielle kanaler, og fikk overbevist kommunen om at byggfellesskap var noe å satse på. Vi er godt kjent med denne vekselvirkningen mellom unge, engasjerte arkitekter og områder som muliggjør alternative prosjekter. Selv har vi omtrent samtidig initiert, tegnet og bidratt til å realisere et alternativt boligprosjekt på det byøkologiske forsøksområdet Svartlamon i Trondheim, et prosjekt som også gjorde det mulig for oss å starte Nøysom arkitekter. Utenfor bobla på Svartlamon, ser det fortsatt ut som om det er liten vilje til å gjenta suksessen. Vi er derfor naturligvis svært interesserte i å høre hvorfor arkitektene i Lacol tror at det er lettere å få gjennomslag for alternative boligprosjekter i Spania enn i Norge, og om det kan ha sammenheng med den økonomiske situasjonen i landet. Siden 1970-tallet har spanske arkitekter vært engasjert i sosiale problemstillinger, men etter at finanskrisa rammet landet i 2008, ble problemet å skaffe rimelige boliger mer påtrengende. I tillegg ble det lettere for arkitekter å engasjere seg i politiske og sosiale spørsmål og ta initiativ til å skape sitt eget arbeid på egne premisser, siden det knapt var mulig å få jobb som arkitekt i landet, og alternativet var å flytte utenlands. Carles og de andre i Lacol arkitekter hadde altså en motivasjon om å skaffe seg jobb og bolig, uten å måtte ta opp et stort huslån, når de grunnla La Borda. At de fikk til dette, har inspirert mange. På papiret er den økonomiske situasjonen i Spania nå bedre enn på lenge, men behovet for alternativer til det profittbaserte boligmarkedet har ikke blitt mindre. Selv om det bygges flere boliger enn for noen år siden, er gapet mellom boligpriser og inntekter fortsatt usannsynlig høyt i Barcelona, og unge folk kommer seg ikke inn på boligmarkedet ved egen hjelp. Ifølge Carles øker boligleien 20 prosent hvert år, men ikke lønningene. En vanlig husleie i Barcelona er nå 10 000 kroner i måneden, sier han, det samme som en gjennomsnittlig månedslønn. Startlønnen for en nyutdannet arkitekt, er på drøye 16000 kroner i måneden. Da arkitektkontoret begynte, klarte de seg med en inntekt på rundt 5000 kroner i måneden. Det er lett å skjønne at i Barcelona er alternative prosjekter for mange en nødvendighet, heller enn et livsstilsvalg.


Sirkulasjonen i bygget er løst ved hjelp av et romslig, innglassert felles gårdsrom med svalganger, inspirert av Madrids «corralas». Uformelle møter i fellesarealene vil kunne skape bedre samhold blant byggets beboere.

KOMMUNEN POSITIV 

Dette er det første kooperative boligprosjektet på en offentlig tomt i Barcelona. Kommunen har vært positiv til prosjektet, da boligkrisa har tvunget fram en eksperimentell tilnærming, hvor ingen metoder skal få være uprøvde. Det virker som om det har gitt mersmak, for som et resultat av pilotprosjektet utlyste  kommunen i fjor arkitektkonkurranser for å utvikle syv slike prosjekter på kommunale tomter i Barcelona. Lacol ønsker at de skal se enda større på det, og med sin nyvunne kompetanse bidrar de til å spre ideene til nabokommunene og -byene.  En stor utfordring har vært at spanske reguleringer og tekniske forskrifter ikke er tilpasset alternative prosjekter, noe som heller ikke er en ukjent problemstilling i Norge. For eksempel har regler knyttet til at hver boenhet skal ha eget kjøkken begrenset muligheten til å utnytte fellesløsninger. I tillegg til å lede an utviklingen av billige, alternative boliger ved å stille tomter til disposisjon, mener Carles at offentlig sektor må utvikle et tilpasset regelverk for slike prosjekter, som gjør at man kan utnytte potensialet for sambruk og fellesskapsløsninger fullt ut. 

TJENER PÅ Å DELE 

La Borda har mange inspirasjonskilder, fra Danmark til Uruguay. Liknende kooperative boligprosjekter, med deling av funksjoner og brukermedvirkning, organisert av byggfellesskap, har dukket opp i monn de siste ti årene, særlig i Østerrike, Sveits og Tyskland. De internasjonale tendensene kommer tydelig fram, for eksempel ved at kooperativet har valgt å bruke massivtre, noe de faktisk ikke hadde tenkt så mye over selv. For selv om byggfellesskapet har investert i lokalproduserte treelementer fra Galicia, er ikke trebygging noe som er spesielt vanlig i Spania. Bygningen blir faktisk landets høyeste trebygning når den er ferdig.  Det er nok ikke helt tilfeldig at de har slengt seg på massivtretrenden, innrømmer Carles. Men som han sier, arkitekter bør være åpne med inspirasjonen sin, og dele ideene sine villig. Siden det er det første prosjektet av denne typen i Barcelona, hadde det vært lett å hevde å være pionerer og ta patent på konseptet, men Carles ønsker heller å påpeke at de er en del av en større internasjonal bevegelse. Inspirasjonen har de hentet hos tyske «Miethaüser Syndikat», franske «Habicoop» og engelske «Radical Routes», for å nevne noen. Det er nok av aktører som tjener penger og prestisje på å ta eierskap til felles ideer, som nederlandske Mark Koehler arkitekter, som har tatt ideer om «åpne og fleksible bygg», som har eksistert siden 1960-tallet, og skapt «Superloft»-konseptet, som de nå høster priser for verden over.    I Norge er det ikke mange som har hoppet på byggfellesskap-trenden ennå, til tross for at den er som skreddersydd for norske forhold. Det store spørsmålet er vel ikke om den kommer til Norge, men i hvilken innpakning? Gode intensjoner har en tendens til å bli fordreid når de overføres til en ny kontekst, og når behovet for større variasjon i boligtilbudet melder seg, er det nok mange som vil forsøke å kapitalisere på det, appropriere det, gi det patenter og merkenavn. Nøkkelen for å unngå dette, slik vi ser det, ligger i at vi som arkitekter lærer av det som foregår rundt oss heller enn å forsøke å finne opp hjulet på nytt. Spørsmålet vi bør stille oss er om vi er villige til å samarbeide med og utveksle erfaringer med våre kollegaer utenfor Norge, eller er vi fornøyd med dagens boligtilbud som det er? At vi tjener på å dele, er noe alle vet.