Tema

– Om vi sørger? Visst sørger vi

Fem år etter at Arkitektnytt for første gang skrev om hvordan Kiruna står i fare for å bli slukt av gruvene under byen, har Ingrid Fadnes tatt turen til Nord-Sverige for å finne ut av hvordan man faktisk flytter en by, og hvordan det oppleves for de som bor der.


Fra papirutgaven Arkitektnytt 03/2018
Kiruna: Byen som graver sin egen grav. Gruvedriften er årsaken til byens eksistens, og årsaken til dens skjebne. Store deler av byen er nå i ferd med å flyttes til tryggere grunn.

Kiruna

 • Sveriges nordligste og største kommune arealmessig (19 447 kvadratkilometer).   • Kommunen har cirka 23 000 inn- byggere, hvorav rundt 18 000 bor i byen.

 • Det var først rundt 1900, da gruve- driften for alvor kom i gang og malm- banen åpnet slik at malmen enkelt kunne fraktes til utskiping i Narvik, at byen for alvor vokste frem.

 • Rundt 10 prosent av innbyggerne er ansatt i gruveselskapet LKAB. Ellers er turisme, romforskning og satellitt- virksomhet de største sysselsettingsbransjene i kommunen.

LKAB  • Står for Luossavaara-Kiirunavaara Aktie- bolag og er heleid av den svenske staten.

• LKAB bryter og foredler jernmalm for det globale stålmarkedet, men har og- så virksomhet innen industrimineraler, boresystemer, togtransport, fjellspregningsteknikk og boligselskap.

• Hovedproduktet er jernmalmpellets, og eksportmarkedet er i hovedsak Europa.

• I 2015 ansatte LKAB Jan Moström som ny konsernsjef, omtalt som «slakteren fra Boliden» i avisen NSD i Sverige. Moström er kjent for effektivisering og nedskjæringer.

Kiruna byforvandling eller byflytting • I 2004 ble det kjent at sprekker og deformasjoner rundt Kiruna ville føre til at deler av byen måtte rives og flyttes.

• Deformasjonene rundt Kiruna og rundt nærliggende gruveområder har vært kjent i lang tid, og det er ikke første gang deler av byen må rives. Også Malmberget nær Kiruna er inne i en flytteprosess.

• Rundt en tredjedel  av «gamle Kiruna» skal rives, noen få hus skal bevares og flyttes.

• Den nye sentrum bygges rundt tre kilometer øst for dagens sentrum.

• Det svenske arkitektkontoret White og norske Ghilardi + Hellsten Arkitekter vant konkurransen om det nye Kiruna med prosjektet «Kiruna 4-ever».

• Sommeren 2018 stenges det gamle rådhuset og kommunestyret flytter inn i det ferdigstilte «Krystallen».

• Det nye sentrum av Kiruna skal etter planen stå klart i 2022

Lennart Lantto måler med hånden. 

– Elleve centimeter i døgnet, sier han. – Det blir førti meter i året.

Han myser mot den skarpe høstsola ut av vinduet på Kiruna rådhus. 

– Med den farten tar det tre-fire år før sprekken kommer hit.

Han nikker mot gruveberget Kiirunavaara rett forut. Gruveberget er bare toppen av verdens største jernmalmgruve under bakken. Dette er nemlig en gruve som graver nedover, i dype sjakter, forklarer Lennart. I over hundre år har man sprengt og gravd, og nå har man kommet så dypt at grunnen rundt byen har begynt å gi etter. Innsynkninger, farlige hull, ustabilitet, deformeringer i grunnen, og altså en sprekk, truer Kiruna. Byen må flyttes før den raser ned i gruvesjaktene. 

Flytteprosess og sorgprosess

Kiruna ligger i Sveriges nordligste kommune.

Her bor det knappe 18 000 mennesker. Det var her, i et hvitt og endeløst landskap, jernmalmgruva ble etablert for over hundre år siden. Byen huset arbeiderne, og gruva var befolkningens andre hjem. De var én og samme organisme. Nå er det slutt. Det gamle Kiruna, med sine klassiske arbeiderboliger fra 1960-tallet, skal jevnes med jorden, og en helt ny by skal bygges. Innen år 2030 skal 3000 boliger rives i byen, og 3500 nye boliger stå klare. Men hvordan bygger man en ny by basert på noe som allerede eksisterer? Hva skal bevares, og hva skal rives? Hvordan er identitet knyttet til sted, og vil den klassiske Kiruna-gruvearbeideren bli en del av det nye Kiruna? Spørsmålene er mange. Eieren av gruva, det helstatlige LKAB, Luossavaara-Kiirunavaara Aktiebolag, jobber sammen med kommunen og lokalbefolkningen. Stadsomvandlingen kaller de det. 

Rådhuset, hvor Lennart Lantto arbeider som kultursekretær, er det første offentlige bygget som skal saneres. Det flunkende nye står nesten klart, tre kilometer lenger øst, og litt lenger ned, til en myr som på folkemunne kalles dødens dal.

– Om vi sørger? Visst sørger vi, sier Lennart.

I 40 av sine 64 leveår har Lennart jobbet for kommunen. 

– Men, det er akkurat som når vi taler i en begravelse for et dødt menneske. Man skal ikke bare sørge for at mennesket er borte, men også glede seg over de årene man har hatt mulighet til å være i dette huset, eller med dette mennesket, fortsetter han. 

Lennart kjenner hver krik og krok i rådhuset. Han kan alle historiene, og forteller med detaljrikdom om hvert et kunstverk i bygget – og de er det mange av.

– Dette, sier Lennart og slår ut med armene, – Er folkets sal.

Det åpne rommet, midt i rådhuset, har huset streikemøter, konserter, offisielle middager, og akkurat nå henger en fantomet-utstilling i folkets sal. 

– Alle skal få si farvel til vårt kjære rådhus i dette siste leveåret, forteller Lennart. 

Sveriges vakreste offentlige bygning

I det store rommet midt i rådhuset kan blikket følge kunstverk fra bakkenivå til taket. I 1964 fikk rådhuset Kasper Salin-prisen for Sveriges vackraste offentliga byggnad, og i 2001 ble bygningen erklært verneverdig for sin bemerkelsesverdige indre arkitektur. Ikke en stol kunne flyttes uten tillatelse. Nå er det opphevet. I 2004 informerte LKAB kommunen offisielt om at sprekken beveger seg ubønnhørlig i retning rådhuset. Til sommeren skal Lennart og resten av de ansatte i kommunen flytte inn i «Krystallen», en hvit, rund og moderne bygning. Lennarts oppgave er å bestemme hvilken kunst som skal få bli med på flyttelasset, og det fryder ham stort. 

– Lennart er som et inventar i dette rådhuset, ler Niklas Sirén, nestleder i kommunestyret for partiet Venstre, født og oppvokst i Kiruna, barn og barnebarn av gruvearbeidere, og akkurat nå positivt overarbeidet. Det er mye som skal på plass når en by skal flyttes. Han står i den åpne gangen i andre etasje på rådhuset og ønsker velkommen inn til hans provisoriske kontor. 

– Hvor mange får sjansen til å bygge en helt ny by fra grunnen av? Helt fra scratch og med blanke ark? Vi har passert a point of no return, sprekken kommer uavhengig av om LKAB sprenger seg dypere ned eller ikke. Det handler ikke om å være for eller imot denne stadsomvandlingen, det handler om å skape engasjement for en ny framtid, sier Niklas.

Lennart har satt seg ned i en av de oransje designerstolene i det gamle røykerommet og biblioteket innredet etter maleriet «Höstliga färger i fjällen» av Helmer Osslund. Det er her Niklas er plassert midlertidig. Kapasiteten i det gamle rådhuset er sprengt. Lennart ser mot skrivepulten til Niklas som står midt i et av rådhusets mest berømte rom. Lennart liker det dårlig. 

– Niklas passer ikke inn her, sier han og ler. Nå er det uansett ikke lenge før alle får nye kontor.

Kultursekretær i Kiruna kommune, Lennart Lantto, peker mot gruveberget rett forut for rådhuset. Alt i sommer flytter alle kommunepolitikerne inn i et flunkende nytt rådhus.

Et sted for opplevelsesturister

Sola står lavt på himmelen. Landskapet er pakket inn i hvitt og på Luossavaara, et nedlagt gruveberg og i dag Kirunas slalåmbakke, durer det fra fire snøkanoner. Herfra kan blikket følge et slakt og «uendelig» landskap. I horisonten stikker den mektige Kebnekaise nesa opp. Sveriges høyeste topp. Enn så lenge, for Kebnekaise smelter. Siden 1968 har toppen, bestående av is og snø, smeltet ned 21 meter. Østover, fra Luossavaara, ligger berget Kiiruna-vaara – og inne i den, verdens største sammenhengende jernmalmkropp.

– Jag hatar gruvan.

Maja er tenåring og har en dyp redsel for gruva i Kiruna. Hun er hovedpersonen i ungdomsromanen «Tio över ett» av Kiruna-forfatteren Ann-Helén Laestadius. Maja utvikler panikkangst fordi hun er så redd for at gruva og hele Kiruna skal rase sammen. Hver natt ti over ett sitter hun klar. Da rister bakken i Kiruna.

Dette skjer faktisk hver natt i Kiruna. Å oppleve Kirunas nattlige skjelv, stadsomvandlingen, og ikke minst gruva, trekker til seg turister fra hele verden. LKAB tar med nysgjerrige på guidede turer:

Följ med till världens största underjordiska järnmalmsgruva. Med buss direkt från turistcenter åker vi rakt in i berget och ner till visningsgruvan LKAB:s Visitor Centre, på 540 meters nivå. Guiden berättar om modern gruvbrytning och hur den kan få en hel stad att flytta. I kaféet bjuds på kaffe och kaka. Varmt välkommen!

– Ta på er sikkerhetsbelter – nu åker vi! 

Før turistene rekker å dra opp kameraet og høre guiden si at her kan dere ikke ta bilder, suges bussen inn i berget. Det går rakt nedover. Lyset forsvinner. For å spare strøm, sier guiden, og for å se møtende trafikk, legger hun til. Det kommer ingen motgående trafikk. Dette er ikke en tunnel, men en blindvei mot jordas indre. 

– Velkommen! Hvordan kjennes det å være inne i gruva?

En gruppe på rundt 30 personer har fått på seg hvite hjelmer.

– Nå har vi 400 meter stein over hodene våre, sier guiden begeistret. Etter en ettertrykkelig beskjed om å ikke forlate gruppa, bare guiden har GPS og andre vil være «komplett lost» på egen hånd, er det notert at man må spørre om lov for å gå på do. 

– Vi vet ikke hvordan denne jernmalmkroppen ble skapt, det vi vet er at den ble dannet for rundt 1,9 milliarder år siden, og det er jo trivelig for oss!

Guiden peker mot en stor plansje som illustrerer et av naturens underverker. Gruvedrift er en av hovedpulsårene i svensk økonomi. Hver dag hentes det ut 7000 tonn med jernmalm fra denne gruva. Nok til å bygge seks og et halvt eiffeltårn. Tross et ustabilt verdensmarked ser framtida lys ut for LKAB. De kan fortsette å produsere til et stabilt europeisk marked. Klimaendringer fører til is-smelting i Arktis, og dette kan åpne opp en ny transportvei nordover. Kanskje kan malmen, som i dag fraktes med tog over fjellet til havna i Narvik, og siden med båt sørover mot Europa, snu baugen nordover? Om isen åpner opp en «Suez-kanal» i nord, vil transportveien til et asiatisk marked bli kuttet med 40 prosent. 

Empes, visstnok et av Sveriges eldste gatekjøkken. Skal det rives?
Kirunas nye rådhus er under oppføring i trygg avstand fra deformasjonene som fører til at store deler av Kiruna må flyttes.

Noe lever videre, det meste rives

– Følger dere med? Her kan dere se kartet over Kiruna. Av 18 000 innbyggere må 6000 flyttes, noen hus skal bevares, for minnets skyld, men det meste skal rives. Og LKAB betaler for hele kalaset, forteller guiden og peker på et kart over byen. 

En rød linje går tvers gjennom Kiruna. Hele sentrum med minst ti fiker, små kafeer, kirka fra 1912, busstasjonen med restauranten oppkalt etter rallarkokken Svarta Bjørn, boligområder fra 60-tallet, alt skal bort. Foran kirka hviler byens og LKABs grunnlegger, Hjalmar Lundbohm. Hva med han? Skal han flyttes? 

– Enten så farer han ned i gruva eller så graver vi han opp, smiler guiden. 

Bussen treffer det skarpe dagslyset. Det er bare en kort kjøretur tilbake til sentrum. Kiruna ble bygd så arbeiderne kunne bo nær arbeidsplassen. Kirunas historie med sine opp- og nedturer, er knyttet til gruva og prisene på verdensmarkedet. I 1969 gjennomførte arbeiderne historisk store gruvestreiker, som fikk ringvirkninger for arbeiderenes rettigheter langt utover gruva og Kiruna, men utover på 70-tallet begynte arbeidsplassene å forsvinne. LKAB har blitt effektivisert. Kun ti prosent av byens innbyggere jobber i dag for selskapet. Planen er økt effektivisering og flere nedskjæringer. Samtidig kunne LKAB melde et overskudd på 1 813 millioner svenske kroner i tredje kvartal i år. De har råd til å flytte en by. 

– Dette foregår i nåtid! Hvordan skal vi få folk med? Hva er typisk Kiruna? 

Sola beveger seg sakte mot ansiktet til Nina Eliasson. Den lager striper av skygger på møtebordet i det lille rommet på LKABs «Samhällsomvandlingskontor». Hun flytter på stolen for å komme sola i forkjøpet. Nina Eliasson er arkitekt og ansatt i LKAB for å ta hånd om både avviklingen av det gamle Kiruna og oppbyggingen av det nye. Hun funderer på en rekke spørsmål om dagen. 

– Hva vi skal bygge hvor? Nå har vi begynt å zoome det inn og bestemme hva som skal plasseres hvor. Forstår du det? Vi beror på hverandre, LKAB og kommunen. Vi skal erstatte de husene som blir revet, enten gjennom å bygge nytt eller gjennom å betale dem ut, forklarer Nina.  

Nina Eliasson er arkitekt og ansatt i gruveselskapet LKAB for å ta hånd om både avviklingen av det gamle Kiruna og oppbyggingen av det nye.

Norske arkitekter med faglig ansvar

«Kiruna 4-ever» kalles forslaget laget av det svenske arkitektkontoret White, sammen med norske Ghilardi + Hellsten arkitekter. De vant konkurransen om det nye Kiruna gjennom en 100-årsvisjon hvor de ser for seg en by mindre avhengig av gruva. Vil det være turisme, eller forskning, eller noe annet Kiruna vil leve av? Ideen er å skape en dynamisk by i permanent bevegelse. 

– Markedskreftene styrer og driver foretaket LKAB, forteller Nina, og konstaterer at det som har vært forutsetningene for Kiruna gjennom hundre år, har vært et verdensmarked med behov for jernmalm. Selv om LKAB går så det suser, må Kirunas framtid belage seg på mer enn dette.

– Det er viktig at vi utvikler andre arbeidsplasser som rom-industrien og turisme. En attraktiv by trenger attraktive arbeidsplasser. I dag og 70-tallet er forskjellige, vi tar med oss andre impulser inn, og byen må følge med. En by hvor vi kan møte dagens behov og livsstil, slår Nina fast. 

Kirunas gamle behov og livsstil er synlig i byens arkitektur. Nina trekker fram det funksjonelle kvarteret, «Ortdrivaren», gruvebryteren, oppført i 1961 av arkitekten Ralph Erskine, som en av Kirunas arkitektoniske perler. Ortdrivaren består av to brune høyblokker, kalt Snusdosan og Spottkoppen og de lave og gule Mullbänken og Berlinmuren. Kvarteret og arbeiderklasseboligene kalt blekkhusene, hvor flere familier bodde sammen, er alle gule, røde, blå eller grønne. Kirunas bebyggelse forteller en historie om arkitekter og byplanlegging i en tid hvor byens beboere tilhørte en og samme sosiale klasse og en og samme arbeidsplass. «Ortdrivaren» vil snart bli et minne i Kirunas historiefortelling. Snusdosan og de andre bygningene skal jevnes med jorden.

– Skrekkscenario blir som i Kina, sier Nina og viser til tidligere forsøk på flytting av byer.

– At vi bygger opp en by, en spøkelsesby, men dit vil vi absolutt ikke havne. Vi vet ikke hvordan det vil se ut i framtida. Nå bare fokuserer vi på den nye bykjernen. Vi må begynne et sted – vi får se helt enkelt. Nå konsentrerer vi oss her, avslutter Nina.  

– De kaller det en dødens dal, men de husker ikke at dette var et vårbeite, en myrmark hvor det tidlig ble grønt. Noen dødens dal er det ikke.

Tomas Kuhmunen tar en slurk av kaffekoppen på fiken Spis i Kirunas vesle sentrum. 

– Vi drikker så svart kaffe her i Sverige at tærne krøller seg i skoene, flirer han, men blir fort alvorlig når han beskriver landskapet rundt Kiruna. 

– Når jeg stiller meg på toppen av Luossavaara og ser ut over landskapet, får jeg vondt i sjelen. Jeg ser rakt mot såret, og selv om det skjedde tre generasjoner før meg, hvilket skit, dette var et kalvingsland, forteller Tomas.

En usikker fremtid uansett

Tomas Kuhmunen er 31 år, jobber som geograf for Sametinget, men vil helst jobbe med reindrift. For ham har alle inngrepene i naturen rundt Kiruna skapt så store omveltninger at det å rive noen hus er ingenting: 

– LKAB kunne ikke ha løftet opp en myr og flyttet den.

Reinflokkene i Kiruna-området er blitt redusert til en tredjedel av antallet som eksisterte da gruva ble anlagt. 

– Vi låter som verdens bakstreverske «gnellspiker» som bare vil hindre utvikling, sier han. 

Det Tomas vil ha, er en større forståelse for at flere inngrep i naturen vil få en allerede rullende snøball til å vokse. For den samiske reindrifta har konsekvensene vært store lenge, og mer turisme vil ikke bedre den situasjonen. De tidligere gruvearbeiderne, skal de også leve av turisme?

– Man kan ikke sette en pris på minnet, sier Niklas Sirén. Han og Lennart Lantto har diskutert hva som skal få være med fra det provisoriske kontoret til Niklas. Hva som skal bli nytt, hva som skal byttes ut, og hva som skal bevares, er et sentralt tema rundt kaffebordet i rådhuskantina, i gangene, og blant kirunaværingene. Lennart er trist fordi rommet «Höstliga färger i fjällen» ikke vil flyttes i sin helhet. Men de oransje designerstolene, bokhylla og andre detaljer skal bli bevart. De vil sannsynligvis bli spredt rundt til ulike bygninger. Det blir ikke det samme, mener Lennart. Dette rommet er tenkt som en helhet. Fragmentering av det gamle vil kanskje viske ut et minne. 

Lennart har akkurat vinket farvel for å ta imot flere journalister, og Niklas har stilt seg opp bak det han anser som en viktig gjenstand å bevare: talerstolen i Folkets sal. 

– I 1969 var denne salen fylt til randen av sinte gruvearbeidere som trosset ledelsen i egen fagforening for å kjempe for fellesskapets rettigheter, sier Niklas fra talerstolen,

– Sannsynligvis langt flere enn det dagens brannforskrifter ville ha tillatt, fortsetter han.

Niklas’ bestefar var en av arbeiderne som sto her, og nå skal barnebarnet fortsette sin jobb i et nytt Kiruna.

– Talerstolen, sier Niklas og trekker litt på skuldrene. – Den får nok ikke plass i Krystallen.