Tema

I blanke messingen

Hvordan transformere et bygg innenfra og ut? Ved Sofienbergparken i Oslo har den gamle majonesfabrikken fått nytt innhold og uttrykk. Vi har snakket med interiørarkitekt Ellen Ledsten i Ledsten Arkitektur AS.


Bilde til venstre: Underetasjen i Mat- og merkevarehuset. Utsikt og innsikt. Til høyre: Messingen fortsetter oppover i etasjene. Foto: Ivan Brodey Foto: Ivan Brody

– Hvorfor ser Mat- og merkevarehuset ut som det gjør?

– Mills har hatt fabrikk på Grünerløkka i over hundre år, og de skal bli der i lang tid framover. Det er der de skal videreutvikles og bygge fram- tiden sin. Mills og Agra, som er eier og byggherre, har vært opptatt av å tenke langsiktighet, med varige løsninger og materialer. De hadde bestemt seg for at når de nå transformerer fabrikken til kontorbygg, så skulle de gjøre det ordentlig. Og de ville ha noe som var ment kun for dem.

I kontorbyggsammenheng vil man nesten alltid gjøre det mest mulig fleksibelt, siden ulike brukere kommer og går. Sånn sett er dette unikt. Dette er deres bygg, med deres signatur. Vi så at den gamle fabrikkbygningen med noen justeringer var stor nok til å romme hele romprogrammet deres. Vi kunne legge alle fasiliteter som tålte innsyn og utsyn og eksponering i underetasjen og førsteetasjen. Ledelsen lot seg overbevise om at vi ikke sløste bort arealer ved å ta de laveste etasjene i bruk. Dette var det viktigste grepet. Vi fikk brukt underetasjen til noe konstruktivt, uten at det gikk på bekostning av arbeidsmiljø eller økonomi. Så nå ligger fagkjøkkenet i underetasjen med delvis innsyn og utsyn, og åpningen i dekket i første etasje har gitt oss et spennende område med en himlingshøyde på nesten ni meter.

– Det ser litt ut som en sånn dryppsteingrotte?

– Jeg tror ikke du vil oppleve det helt slik i virke- ligheten, men det har vært et poeng å lage en intimitet, en lun hule, i det store åpne rommet. Hele vitsen med messinghimlingen er at man skal ha et varmt funklende materiale i en del av bygningen, som ellers er helt gold. Rommet er stort og består i hovedsak av glass, stål og betong. Ingenting å kose seg med. Så for å bringe inn intimitet til dette området, har vi kjørt på med nes- ten 200 m² messing. I tillegg er det tykke heltre vindu som ramminger mot gateplan. Mes- singen er også dratt inn som en kommentar til at dette er en gammel, ærverdig be- drift. Da vi kom inn i prosjektet, var det mahogni- møbler i kontoretasjen. Flere generasjoner bedriftseiere har vandret i dette bygget, og denne historien og fornemme følelsen har vi blandet rett inn i restene av fabrikkbygget. Men messing og betong er unektelig en litt sær kombinasjon.

– Er det en referanse til kretskort vi ser i messingen?

– Nja, mønsteret er i hvert fall ment å gi assosiasjoner til noe nytt. Vi ønsket ikke at det skulle være snirklete og tradisjonelt. Det er ment som et à propos til innovasjonen som skal utvikles i bygget. Det er også en svært framtidsrettet bedrift, de utvikler stadig nye produkter.

– Det finnes vel en forestilling om at arkitektur kommer først, og så kommer interiørarkitektene etterpå og pynter litt?

– I transformasjonsprosjekter vil jeg vel heller si det er motsatt, og i dette tilfellet kom eksteriør- arkitekten på banen etter at vi hadde planlagt det innvendige, med åpning av fasade og inngangsparti. Element arkitekter AS detaljprosjekterte dette videre og har også designet den vakre glassfasaden med lysende lameller videre oppover. Transformasjon av øvre fasade var ikke planlagt fra staren av, men ble etter hvert en naturlig komplettering av prosjektet. Vi har jobbet innenfra og ut. For en interiør- arkitekt er det nødvendigvis det som skjer inne som er viktigst. Og det gjenspeiles jo i dette prosjektet. Men ofte er det sånn at interiørarkitekter kommer inn i pro- sjekter når de er godt uti prosessen, når romprogram og alt annet er fer- dig planlagt, og så kan man få lov til å si at dette rom- met her er kanskje litt lite, for eksem- pel. Derfor liker jeg å jobbe med store rehab-bygg. Da har man større spillerom, og kan finne egnede rom- funksjoner i underveis i prosessen.

– Hvilke darlings har dere måttet velge bort i prosessen?

– Ingen, som jeg kan komme på. Det tror du kanskje ikke på, men sånn er det. Dette har blitt omtrent som det som ble sendt ut på anbud for totalentreprisen.

– Er det noe du er spesielt fornøyd med å ha fått til?

– Det aller morsomste er at bedriften har gått med på å la seg eksponere på denne måten og  bli en del av gatebildet. Det har vært den største seieren her. Da dét gikk igjennom, var det mye annet som falt på plass også. Men det som vel er mest markant i dette prosjektet, er bruken av messing. Dette er ikke noen selvfølge, messing med bearbeiding er dyrt. Messingen i møteromsveggene oppover i etasjene er veldig kompliserte, det var krevende, både for pro- sjekterende og utførende å få til. Had- de vi ikke fått igjennom det, hadde jeg mistet mye av den sammehengen man får når man kommer inn nede, og så får man igjen de samme materialene når man kommer opp i etasjene. Messingen går som en rød tråd igjennom hele bygget.