Tema

Mot nye rammer

Hege Maria Eriksson, direktør for rådgivning og tidligfase, forklarer hvorfor Statsbygg ønsker å supplere rammeavtalene med en som omfatter mer enn arkitektur.


Fra papirutgaven Arkitektnytt 06/2018
Hege Maria Eriksson, direktør for rådgivning og tidligfase i Statsbygg. Foto: Statsbygg

Nå skal kompetanse og kapasitet i arealutvikling, programmering og arbeidsplassutvikling sikres.

 – Kan du forklare bakgrunnen for de nye rammeavtalene?

–  Ja, for å ta det fra begynnelsen: Vi i Statsbygg skal tilby statlige virksomheter lokaler og bygg, men vi har også i oppgave fra departementet å bidra til å styre etterspørselen etter lokaler, hjelpe staten med å bruke ressursene riktig, og ikke bygge mer enn det som er nødvendig – både av miljø- og kostnadshensyn. For å vite om det er best å bruke det vi allerede har på en bedre måte, eller skaffe noe nytt, må vi vite hvordan dagens lokaler brukes og hva som er planene og målene for framtiden. 

– I hvilken sammenheng vil dere benytte disse avtalene?

– Vi ser at det er størst potensial for effektivisering av arealene til kontorarbeidsplasser, og samtidig at nye arbeidsplassløsninger vekker motstand. Brukerprosessene blir mer krevende, og vi må jobbe mer innovativt. Vi erfarer at vi ikke bare trenger arkitekter og interiørarkitekter i dette arbeidet, men kompetanse og metodikk fra fagområder som tjenestedesign, IKT, organisasjonspsykologi og endringsledelse, helst helt integrert i det arkitekturfaglige. Slike helhetlige tjenester, der arkitekter og andre fagfolk hjelper brukerne gjennom endring og inn i nye arbeidsformer, trengs i hele offentlig sektor, men per i dag er det bare et lite utvalg av arkitektkontorene som tilbyr de prosessene som skal til. Vi vil utfordre bransjen til å tilby nye tjenester, der arkitekter eller interiørarkitekter samarbeider sømløst i team med alt fra designere til eksperter på digitalisering eller sosiologer. Før vi utlyser konkurransen for en ny rammeavtale i løpet av høsten, vil vi høre hva leverandørene selv har å by på. Derfor inviterer vi til dialogkonferanse på sensommeren, fulgt av en RFI, en respons fra bransjen. Om alt går etter planen kan vi etablere rammeavtalene på nyåret. 

– Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL) var tidlig ute med å respondere positivt. De har lenge etterlyst at interiørarkitektene skal komme inn i deres prosjekter på et tidligere tidspunkt. Hvordan er responsen fra bransjen for øvrig?

– Det er flott hvis vi får med oss både NAL og andre organisasjoner som medspillere. NIL var de som reagerte umiddelbart da vi fortalte om planene. Interiørarkitektene har jobbet lenge med arbeidsplasser, ikke minst for næringslivet, og vi trenger deres erfaringer. Likevel er det ikke nok – i staten er endring tyngre enn i privat sektor, og vi må finne løsninger for et stort mangfold av yrkesgrupper og arbeidssituasjoner. Vi er glade for at NIL ser muligheten for å utfordre og utvide interiørarkitektenes praksis, og kanskje ta en førende rolle i dette. Så håper vi på tilbakemelding fra utøverne selv, på tvers av fag og bransje.
 
– Du nevnte den pågående debatten rundt utforming av norske arbeidsplasser, noe Statsbygg er svært involvert i. Hvordan kan rammeavtalene være med på å tilrettelegge for en bedre arbeidshverdag?

– Vi arkitekter er gode på å sette opp romprogram på bakgrunn av behov og omsette programmet i romlige konsepter. Nå må vi se mer kritisk på behovene, og prioritere, for det er ikke lenger penger og arealer til å bygge slik vi har gjort til nå. Vi skal lokalisere statlige virksomheter i sentrum og knutepunkter, der prisene er høyere og det er trangere om plassen. Digitalisering muliggjør nye arbeidsformer, og når vi kan jobbe alene hvor som helst, blir samhandlingen på arbeidsstedet viktigere. Likevel vil folk helst ha det som de alltid har hatt det, med sitt eget rom, de gamle permene i hylla, potteplantene og bildene av barna – noen holder til og med på fasttelefon og harddisk. Arbeidshverdagen forandres, men endring er vanskelig for mennesker. De frykter – med en viss grunn – dårlige åpne landskap, og vi får tunge brukerprosesser. Da handler det ikke bare om å prosjektere løsninger, men om å få virksomhetenes ledelse til å ta føringen, og å få brukere med på endring og utvikling. Interiørarkitekter og arkitekter må forstå bedre hva behovene i arbeidet egentlig er, og få mer kvalitet inn i arbeidsplasskonseptene. Målet må være å finne bedre løsninger som brukerne ikke så for seg, og for å få til det, er vi avhengige av å ha konsulenter som tenker på nye måter med ulike faglige perspektiver.

– Bli bedre, rett og slett?
– Vi må bli bedre på å forstå menneskers endringsevne, og verktøyene som skal til for å gå dypere inn i brukerbehovene. Det er for få arkitekter som virkelig er gode på det. Og vi må bli bedre til å forstå hvordan det fysiske miljøet må samspille med den digitale utviklingen. Arkitekter må enten bli bedre på brukerprosesser selv, eller samarbeide mer tverrfaglig. I Statsbygg har vi arrangert mini-konkurranser som tillegg til rammeavtalene for å supplere arkitekttjenestene på dette området, men nå trenger vi mer integrerte tjenester. Gjennom en annen type anskaffelser håper vi å nå frem til bransjen og fagene, og å få tilbakemelding på hva de selv vil og kan utvikle. 

– Disse tankene kommer vel ikke fra Statsbygg selv? 
– Staten vil få mindre inntekter i forhold til utgifter i årene framover. Vi har nå et rekordhøyt investeringsvolum, men det vil strammes inn. Internasjonalt har dette slått inn for lenge siden, ikke minst med finanskrisen. Det er Finansdepartementet som står for styringen av statens økonomi, og legger en del av føringene. Regjeringen har satt i gang et stort effektiviseringsprogram knyttet til modernisering, digitalisering og avbyråkratisering. Arealeffektivisering er en del av dette, og det er mye å spare. Hvis vi skal bruke mer av det vi allerede har bygget, må byggene gjøres mer fleksible og egnet til fremtidens bruk. Mellom 40 og 60 prosent av kontorplassene står tomme til enhver tid – vi hyrer og fyrer for kråkene. Dette handler ikke bare om penger: Verden må bruke mindre ressurser, rett og slett. 

– Siden dette åpenbart er viktig, hvorfor er det ikke gjort noe for lenge siden?
– Godt spørsmål. Vi har hatt nok av både penger og plass, og vi har vært bundet av papir og teknisk infrastruktur. Bevisstheten om arealbruk og kravene til statlig modernisering og effektivisering har kommet sammen med digitaliseringen de siste årene. Føringer og arealnormer har blitt konkrete, uten at vi har tilstrekkelig erfaring med nye, gode løsninger. Vi har derimot erfaring med dårlige kontorlandskap, uten alle de andre arbeidsmulighetene som ligger i aktivitetsbaserte arbeidsplasser. I stedet for å se muligheter, reagerer folk med tapsaversjon. Uroen for hva man kan miste og hva man kan få er stor, og vi må jobbe i dette urofeltet. Parallelt med denne anskaffelsen, jobber vi med FoU og formidling, innovasjonsprosjekter og kompetanseutvikling. Vi håper å åpne for nye dialoger, prosesser og konsepter.
 
– Vil ikke dette kreve en bredere utdannelse for unge arkitekter?
– Utdannelsene har gode forutsetninger for å øke kompetansegrunnlaget når det gjelder tidligfase, konseptutvikling og programmering, bare ved å vektlegge det litt mer i den undervisningen de allerede gir. Det ligger muligheter for nyskaping ved å styrke brukerorienteringen. AHO har også en uutnyttet mulighet til kobling mellom tjenestedesignere og arkitekter. 

– Hvor viktig blir disse rammeavtalene fremover?
– Vi tror at etterspørselen innen arealutvikling kommer til å vokse. Det blir nok dessuten flere av denne typen utfordringer fra Statsbygg framover, ikke minst når digitalisering og sirkulærøkonomi endrer hele tenkningen rundt bygg og bygging. Nye fag og systemer kommer inn i tverrfaglig prosjektering, og arkitektene risikerer å bli en perifer bidragsyter hvis de ikke tar en aktiv rolle. Med nye samarbeidskonstellasjoner og forretningsmodeller, og med arkitekturkompetanse som kjerne, kan våre fag – også unge miljøer – ta plass i markedet på en annen måte enn det de gjør i dag.