Arrangementer

Også urbanismens biennale

Urbanismen har alburom i Venezia. Forsøkene på å lose urbaniseringa i riktig retning og lage gode byer kommer blant annet fra irsk, egyptisk og engelsk hold.


Utstillingen «Free Market» tar for seg det sårbare småbytorget, og foreslår hvordan man kan utføre redsningaksjoner for å ta vare på dem. Foto: Ingebjørg Semb

I den irske paviljongen i utstillingområdet i Arsenale ser det mørkt ut for et torg i en irsk småby. Parkeringsplassene truer med å ta over arealet, husleien øker og kjøpesenteret utenfor småbyen kneiser truende i horisonten.

Utstillingen «Free Market» tar for seg det typiske småbytorget, fellesarealer som utgjør små og viktige tannhjul i småbylivet, stedet der folk møtes og varer bytter eier.

Utstillingen er kuratert av seks unge arkitekter og designere, og presenterer mange ulike torg og møteplasser undt omkring i øyriket. Det nevnte bytorget er ett av mange eksempler som vises i paviljongen, og ligger i den 4777 innbyggere store byen Mountmellick.

Et forsømt sted

Bytorget har vært et litt forsømt sted, men nå skal en ny, nasjonal hovedvei avlaste den sterkt trafikkerte sentrumsgata som ødelegger for sentrumshandelen. Dermed har torget nytt potensiale, og utstillingen «Free market» presenterer en gjennomarbeidet mulighetsstudie for hvordan transformasjonen kan foregå

For Mountmellick foreslås det at to tomme lokaler rundt bytorget omgjøres til kontorer for arbeidsfellesskap. To familiebedrifter som sliter bør få offentlige tilskudd for å komme seg over kneika og bidra til en fruktbar endring i sentrum. Parkeringsplassene som tar opp mye av plassen på torget i dag, foreslås flyttet til områder bak bolighusene i torgets randsone. Torget skal dessuten kobles tettere sammen med inngangen til den lokale skolen, slik at byrommet blir mer flerfoldig.

Gjenoppliving

Eksempelet Mountmellick er bare ett av mange, og kuratorene tror på at gjenoppliving av delvis ødelagte markedsplasser kan bidra til å gjenskape robuste småbyer med sterke, bærekraftige bykjerner. Det er viktige motvekter til truslene fra bilbaserte kjøpesentra utenfor bykjernen, gjennomgangstrafikk og press på eiendomsmarkedet, er påstanden deres.

De seks unge arkitektene og designerne som står bak Irlands bidrag på arkitekturbiennalen er Miriam Delaney, Jo Anne Butler, Laurence Lord, Tara Kennedy, Orla Murphy og Jeffrey Bolhuis.

Oppdragsgiver er Culture Ireland, et slags Doga for hele kulturfeltet i Irland, som finansierer og fasiliterer kultureksport og er rådgivere for den irske regjeringen.

Torgene irske småbyer møter mange av de samme utfordringene, fra brysom biltrafikk til storhandelssentra i Suburbia. Foto: Cecilie Klem
Den egyptiske paviljongen hentet sin inspirasjon fra Kairos mange uformelle markeder og deres eget økosystem. Hvert eneste objekt forteller en historie. Foto: Ingebjørg Semb

Skrotnissens paviljong

Den egyptiske paviljongen er innredet som et loppemarkedenes loppemarked. Utstillingen «Robabeccia – The Informal City» er en stor hyllest til millionbyen Kairo og dens innbyggere, nærmere bestemt de byborgerne som organiserer sine liv på en litt annen måte.

 «Robabeccia» har lånt navnet sitt fra byens roba bika-samlere, en betegnelse med røtter i det italienske uttrykket roba vecchia som betyr gamle klær. Samlerne er folk som, ofte ulovlig, klynger seg til byens urbane strukturer. Med sine små handelsvogner og kjerrer okkuperer de selverklærte markedsplasser, som ikke lenger bare sprer seg utover historiske gater eller områder, men som like gjerne er å finne langs en motorvei eller under en gangbro i forstedene.

Foto: Ingebjørg Semb

– Det er en orden her

Kuratorene framhever roba bika som en selvdrevet økonomi basert på samfunnets søppel, men en antikk form for gjenvinning der alle samfunnslag er involvert på én eller annen måte, og der varer reiser gjennom systemet i flere omganger.

Den unge arkitekten og kuratoren Mouaz Abouzaid peker opp mot taket på utstillingen, der hundrevis av roba bika-objekter henger hulter i bulter. Han smiler:

– Du vet, hvert eneste element der oppe har en historie bak seg. Og selv om det kanskje ser kaotisk ut, er det den uformaliteten vi burde lære av for å komme opp med arkitektoniske løsninger.

I tynne tråder dingler det lamper, øsekar, musikkinstrumenter, hønsebur, gamle roperter, kjerrehjul og keramikk. Abouzaid tar seg god tid og forklarer hva enkelte av de mer særegne egyptiske objektene er.

– Vi ville vise det som det er, men også vise at det er en orden, et system her. Hvis man kan bruke slike typer steder og legge til noen av ideene man har som arkitekt kan man virkelig lage noe vakkert. Uten å måtte forandre det.

– Er det virkelig plass til slike frirom i Kairo?

– Det som skjer i Egypt i dag er at de flytter på alt og begynner å bygge på nytt. Jeg tenker at menneskene på disse stedene har sine egne regler, en egen kultur og systemer. Vi må lære av dem for å kunne tilby løsninger på utfordringene byen har.

Miljøvennlig

På veggen bak flimrer en film som følger en samler gjennom Kairos gater, gjennom slum og overklassestrøk. I møter med andre samlere, i søppelkasser og i bortgjemte kroker finner han skrot godt som gull.

– Det er bra for både økonomien og miljøet. Det er veldig lite som går til spille i denne kulturen, utbryter Abouzaid.

Men slike steder trenger, ifølge kuratorene, også grunnleggende infrastruktur for vann og elektrisitet. Kuratorene har bedt ulike arkitekter, studenter og institusjoner i Egypt om å komme opp med gode forslag til forbedringer av utvalgte steder, uten å rokke ved stedenes grunnstruktur. Forslagene er samlet under fellesbetegnelsen robabeccia og befinner seg både på veggene i den egyptiske paviljongen og i en bok.

– Gir dere oss vann og strøm vil dette bli et paradis på jord, har folk sagt til oss, sier Abouzaid.

Kuratorer for den egyptiske paviljongen er Islam El Mashtooly, Mouaz Abouzaid, Cristiano Luchetti, Giuseppe Moscatello og Karim Moussa. Oppdragsgiver er Kulturdepartementet i Egypt.

Den egyptiske paviljongen hentet sin inspirasjon fra Kairos mange uformelle markeder og deres eget økosystem. Hvert eneste objekt forteller en historie.

«A City of Comings and Goings» har Crimson Architectural Historians kalt utstillingen sin. Den handler om, ja, nettopp, at stadig flere kommer og går i storbyer. Foto: Ingebjørg Semb

Prinsipper for smeltedigler

Enhver storby, nesten hvor som helst i verden, vokser. Og samtlige sliter de med de samme problemene. Det er utgangspunktet for arbeidskollektivet Crimson Architectural Historians.

Crimson mener det er maktpåliggende at en by løser følgende, grunnleggende oppgaver: Tilby husly og en god velkomst til nye innbyggere og bevar samtidig byens identitet og tilbudet til dem som alltid har bodd der.

Hvordan kan arkitekturen bidra med løsninger på dette mangfoldige problemet? Crimson-historikerne besvarer sitt eget spørsmål på ulike måter i sitt teppebelagte rom i Giardinis hovedpaviljong. Et dokument med seks teser for «The City of Comings and Goings» erklærer hvordan byer på best mulig måte skal ta imot immigranter. På motsatt vegg er det hengt opp en katalog over vellykka tiltak, satt i verk i ulike deler av verden for å gjøre livet bedre for store mengder nykommere av alle slag.

Vi er her

En av tesene lyder: «Lag steder og omgivelser som oppmuntrer til bruk blant flere grupper immigranter og de som bodde i byen opprinnelig.» En annen Crimson-regel er: «Integrer innflyttere i hjertet av byen og økonomien, ikke forvis immigrantene til utkantene, verken de geografiske eller de økonomiske.»

I den omfattende katalogen over gode eksempler på fysiske eller organisatoriske integreringstiltak, er boligkomplekset Vluchtmaat i Amsterdam. En tidligere møbelforretning er gjort om til flyktningeboliger. Prosjektet er initiert av aktivistene i «We are here», en gruppering som jobber for å skape oppmerksomhet rundt papirløse flyktninger i Nederland. Et annet eksempel blant den enorme mengden prosjekter Crimson har samlet informasjon om, er Friendship House i Southwark, London, et ungdomsherberge som tilbyr billig overnatting for studenter og jobbturister.