Tema

Puss opp Wildcard-ordningen

Statsbyggdirektør Hege Maria Eriksson startet Wildcard-ordningen da hun var fagsjef i NAL. Nå er hun redd den er i ferd med å gå ut på dato.


Fra papirutgaven Arkitektnytt 02/2018
– De unge arkitektene må takle samfunnsutviklingen og markedssituasjonen, og bli gode på endring, sier Hege Maria Eriksson. Hun mener denne utviklingen må legges til grunn for nytenkning rundt Wildcard-ordningen. Foto: Statsbygg

– Det Wildcard-ordningen sto for, kvalitet og nyskaping i arkitekturen, er ikke lenger anerkjent som viktig for samfunnet på samme måte. Kostnadseffektivitet og nøkternhet blir prioriterert, sier Hege Maria Eriksson.

Det er gått ni år siden den gang fagsjef i NAL fikk i oppdrag å starte ordningen som skulle hjelpe yngre arkitekter inn på markedet og føre til nyskaping i norsk arkitektur.

Siden den gang har Eriksson også vært fagsjef i Norsk Form og er nå direktør for rådgivning og tidligfase i Statsbygg. Nå sitter hun på den andre siden av bordet, hos en av de store byggherrene i Norge.

– Etter at jeg sluttet med Wildcard-ordningen, har jeg tenkt ganske mye på hvor den kunne ha gått videre, og særlig nå når de begynner å bygge den opp igjen. Kan de gjøre noe annet? Kan de legge til en del som gjør at man får større gjennomslag?

Eriksson har tatt pause i en lang seminardag om videreutvikling av Veterinærhøgskolens område på Adamstuen i Oslo. Snart flytter høgskolen til Ås. Kvartalet skal få nytt liv. Spørsmålet er med hva. Det samme tenker Eriksson også høyt om NALs Wildcard-ordning. Kanskje burde det ikke bare satses igjen, men også satses på noe nytt?

Grunnmuren

– Vi må starte i 2009, sier Eriksson.

– Det som utløste hele dette behovet for en Wildcard-ordning, var at unge og uetablerte kontorer ikke fikk tilgang til konkurransemarkedet. Den tradisjonelle arkitektkonkurransen, som tidligere hadde fått fram mange talenter, ble utfordret. Både av byggherrene som ville kjøre andre typer konkurranser som var billigere, men ikke minst av EU-direktivene og det nye anskaffelseslovverket. I hele Europa var tilveksten til bransjen tynn. De unge kontorene fikk ikke jobber og hadde vanskeligheter med å etablere seg. Arkitektbransjen har jo hatt en gründerkultur som har bestått av mange små kontorer som bygger seg opp, og tradisjonelt har det vært en mulighet for det. Men nå begynte dørene å stenge seg for unge, uetablerte kontorer.

Danmark hadde allerede prøvd ut en form for wildcard-ordning. Det ble plukket opp av Regjeringen da den staket ut kursen for en ny norsk arkitekturpolitikk i 2009. I det arkitekturpolitiske dokumentet arkitektur.nå var et av tiltakene å etablere en tilsvarende ordning i Norge. Det skulle sikre mangfold og nyskaping i norsk arkitektur. Hege Maria Eriksson var fagsjef i NAL og fikk oppgaven i fanget. Til-taket sto skrevet svart på hvitt og forpliktet, men det fulgte ikke med en krone. NAL måtte derfor lage en plan for både ordningen og finansieringen. Dansk Arkitektur Center (DAC) var i ferd med å gi opp prosjektet. De fikk ikke videre tilskudd. Men Eriksson tok med seg noen ideer fra den danske versjonen, som Wildcardlisten og tiltak for å påvirke byggherrer til å lage nye og bedre konkurranser. I tillegg måtte det juridiske rammeverket på plass, og det ble etablert en styringsgruppe og invitert til seminarer og workshops for å utvikle den norske ordningen.

– Det handler jo om å få jobb. Det handler om å få oppdrag så man har mulighet til å vise hva man duger til, sier Eriksson.

– Og hvordan får man oppdrag? Jo, enten fordi noen tror på at du er god, at du har den kompetansen de trenger. Eller at du viser at du kan tilby det prosjektet de trenger. Ofte må du gjøre begge deler, og også øke eller tilføre kompetanse, sånn at folk stoler på at du kan gjøre jobben.

Med andre ord: synliggjøring, kompetanseutvikling og konkurranser. Det siste var mest vanskelig, syntes Eriksson. Det private markedet er mer eller mindre lukket for de unge, siden det private ikke er forpliktet til å holde konkurranser og kan bruke en fast arkitekt. Mens det statlige markedet legger stor vekt på arkitektens erfaringer og gjennomføringsevne. De unge møtte uansett en stengt dør. 

– Vi prøvde å snakke opp den unge kompetansen som mer oppdatert, mer relevant i en del tilfeller, med større miljøkunnskap og større åpenhet for samfunnsendring. Vi argumenterte for at dette er verdifull kompetanse, og at erfaring og gjennomføringsevne ikke sikrer dette, forteller Eriksson.

– Det Wildcard-ordningen gjorde var å fange opp noen sterke nye stemmer, kanskje mest de som uansett var på vei opp. Vi lagde utstilling og søkte presseomtale for å bygge opp under dem og få dem fram. Så kan du spørre: Hadde de kommet like langt uten Wildcard-ordningen fordi de er flinke? Eller var oppmerksomheten de fikk, en del av det?

Muligheter

Selv etablerte Hege Maria Eriksson seg som ung arkitekt med et lite kontor i 1999. På 1980- og 1990-tallet gikk en byggebølge av museer og kulturhus over landet. Penger til kulturbygg satt løsere enn i dag. På 2000-tallet ga arbeidet med Nasjonale turistveger flere unge nye muligheter. Likevel var det tøft.

– Skulle du bygge en skole eller et omsorgsbygg, arrangerte du ikke en åpen arkitektkonkurranse. Det er for dyrt og krevende å bruke på hverdagsarkitektur. Her er det fremdeles et spor å forfølge videre. Det er mange byggeoppgaver der ung og ny kompetanse kan brukes bedre.

Det som er forandret, ifølge Eriksson, er at det finnes flere former for konkurranser i dag.

– Og det er også mange kompetanseområder hvor unge arkitekter kan ta et marked. Men fordi arkitektene har en tendens til å jobbe litt som man alltid har gjort, tar man ikke de rommene som åpner seg. Man følger ikke nødvendigvis med på andre former for utlysinger, fordi man fokuserer på klassiske arkitektkonkurranser, sier hun.

– Plan- og designkonkurransene har alltid fungert som et innpass. Samtidig holder det ikke å få til ett fint prosjekt. Du må også kunne drive et kontor, og du må også møte et marked med en idé om hva du kan som ikke alle andre kan.

I 2011 gikk Eriksson over i stillingen som fagsjef i Norsk Form. Da Wildcard mistet pengene på statsbudsjettet, diskuterte hun situasjonen med NAL og Innovasjon Norge. Kan arkitekter gjøre annet enn å være med på arkitektkonkurranser, spurte de seg. Kan de for eksempel gjøre det samme som designerne gjorde med faget sitt ved å utvide og utvikle nye designdisipliner, som tjenestedesign, og ta et helt nytt marked?

– Og det er det jeg har tenkt i ettertid, at skulle jeg lage en ny Wildcard-ordning, ville jeg nok tenke i de baner.

Eriksson trekker fram Rodeo Arkitekter som eksempel på et kontor som allerede jobber tverrfaglig og nytt, gjennom å inkludere design, samfunnsfag, sosiologi og medvirkning i arbeidet. Et annet eksempel er Rebuilding, som spesialiserer seg på transformasjon av eksisterende bygg.

– Hvorfor det er så få som gjør tilsvarende, lurer jeg på, for det er åpenbart at de treffer, sier hun.

– Mange i utdanning jobber seg inn mot eksisterende bygningsmasse nå. Før var det lavstatus, nå er det høystatus.

Nye tider

– Det er flere ting vi trenger fra arkitektene nå. For eksempel innen programmering. Det er noe arkitektene kan, men ikke dyrker som kompetanse. Endringstakten i offentlig sektor

er stor, og stat og kommune trenger hjelp til å forstå behov på nytt, å analysere dem grundigere og oversette dem til realistiske konsepter og programmer. Tradisjonelt har de som eier et behov, listet opp behovet sitt, så har man satt noen kvadratmeter på hvert rom og bygget det sånn. Slik er det ikke lenger, forteller Eriksson.

Arkitektene må forstå samfunnstrender og endringer, og hjelpe kundene gjennom disse endringene nå. De må bruke mindre arealer, digitalisere, tenke flerbruk og sambruk. For ikke å glemme miljøinnovasjon og sirkulærøkonomi. Og så må arkitektene være gode på økonomi og effektiv prosjektering.

– Arkitekturkulturen er basert på kvalitet, vi vil alltid etterstrebe kvalitet. Men det regnes for å være dyrt. Og hvis du attpåtil legger til nyskaping og eksperiment, blir det enda vanskeligere og dyrere, fortsetter hun.

– Vi må enten gjøre kvalitet og innovasjon billigere, eller vise at samfunnet er tjent med det. Det vil alltid være noen som kan tilby rimelige løsninger.

Og som ung arkitekt blir du fort regnet som ekstra dyr. For jo mindre erfaring, jo mer fryktes det for treg progresjon og flere feil, og dermed høyere pris.

– Og med den stramheten som ligger i offentlige budsjetter nå, er det et gap mellom forventningene hos arkitektene og betalingsviljen hos de som sitter på pengene. De unge arkitektene må takle samfunnsutviklingen og markedssituasjonen, og bli gode på endring – både på egne vegne og kundenes.

Situasjonen for unge arkitekter er på mange måter den samme nå som da Wildcard lå i støpeformen i 2009. Men verden er ikke den samme, mener Eriksson. Regjeringen har ingen arkitekturpolitikk for kvalitet og tilvekst. Landskapet er forandret, og da må også kartet tegnes om.  

– Endringstakten i samfunnet er så rask at fleksibilitet er viktigere enn kvalitet. Bare i få prosjekter satses det på varige rom og materialer. En bruker skal ikke nødvendigvis være i samme bygg over lang tid. Da bygges alt om ved leiekontraktens utløp, sier hun.

– Vi må tenke kvalitet på nye måter, og jobbe mye mer med resten av verdikjeden i innovasjonsarbeid. Wildcard-feltet kan bli enda mindre – eller man må jobbe litt større.