Tema

Reisebrev fra en hardt prøvet bykjerne

Beijings verneverdige bykjerne er truet av gentrifisering og sanering. Nøysom arkitekter har besøkt to arkitektkontor som jobber for å redde livsformen og bygningsstrukturen i de tradisjonsrike hutongene.


Fra papirutgaven Arkitektnytt 01/2018
ZAO/Standardarchitectures prosjekt Co-Living Courtyard er et ombygd gårdsromhus i Baitasi-hutongen i bydelen Xicheng i Beijing. Alle foto: Haakon Haanes og Cathrine Johansen Rønningen

Det er bare å gå inn, sier arkitekten fra ZAO/Standardarchitecture. Det er sånn det er her. Alle gårdsrommene er åpne. Selv har han bare bodd i Beijing i noen år, kommer opprinnelig fra Taiwan, og snakker flytende engelsk. Sammen med en annen ung arkitekt fra Sør-Korea og en helt nyansatt praktikant fra Hong Kong, er vi på omvisning i prosjektet kontoret har kalt Co-Living Courtyard. Det ombygde gårdsromhuset ligger i Baitasihutongen, og som mange liknende prosjekter de siste årene er det realisert i den vestlige delen av sentrale Beijing, Xicheng.

Haakon Haanes og Cathrine Johansen Rønningen er arkitekter utdannet ved NTNU i 2015, og driver til daglig Nøysom arkitekter, sammen med Trygve Ohren. Nøysom arkitekter er mest kjent for å stå bak et eksperimentelt selvbyggerprosjekt, for fem familier som bygger sine egne boliger ved hjelp av enkle midler på det byøkologiske forsøksområdet Svartlamon i Trondheim.

Uformell levemåte

Det er mange grunner til at kinesiske arkitekter de siste årene har begynt å engasjere seg for Beijings hutonger, byens smale gater og smug som gjennomborer de massive kvartalene som den historiske bykjernen er bygget opp av. Langs hutongene finner man høye murer og porter med håndtak formet som dragehoder. Bak skjuler det seg tradisjonelle nord-kinesiske hus, som etter eldgamle formgivningsprinsipper er organisert etter himmelretningene og omkranser romslige innvendige gårdsrom.

Slik var det i hvert fall opprinnelig. Men hutongene er ikke levende museer, og ettersom mange av herskapshusene er hjem for flere, ikke fullt så herskapelige familier, er de bygget på og inn, og i murene har beboerne laget åpninger hvor de har presset inn små butikker og serveringssteder, eller bare satt inn vinduer for å få inn mer lys.

Hutongene har en karakter av midlertidighet. Det er ikke lagt vann og avløpsrør hit, i stedet er det satt inn offentlige toaletter på strategiske steder. Mange har bygget små vaskerom med vaskefat eller dusjer de fyller på selv. I gårdsrommene ligger det hauger av ting, samlet til senere bruk. Måten å leve på i hutongene er i høyeste grad uformell.

Arkitekt Fengzang i People’s Architecture Office forteller om kontorets rimelige, prefabrikerte byggesett, plug-ins, som kan hjelpe folk å bli boende i hutongen.
En av mange smale gater i Baitasi-hutongen, i Bejing-bydelen Xicheng.

En ny generasjon arkitekter

Rivingen av hutonger til fordel for en ny, «formell» bystruktur har røtter tilbake til kulturrevolusjonen i 1949, da sovjetiske og amerikanske byplanidealer la grunnen for de enorme bygningene og endeløse avstandene som kjennetegner Beijing i dag. Disse idealene dominerte de første 40 årene av det moderne Kina, og førte til at en by som var organisert etter kosmiske prinsipperfor harmoni, er blitt til en by som endrer seg fra måned til måned.

Prestisjetunge arkitekturprosjekter har stort sett betydd at hutonger er blitt revet og beboere tvangsflyttet, noe som toppet seg i forkant av OL i Beijing i 2008. Store utenlandske arkitektkontorer som Rem Kolhaas, Herzog & de Meuron og Zaha Hadid har stått i spissen

for mange av disse megaprosjektene. Det har skapt såpass mye misnøye blant kinesere flest at partiet har lagt om den arkitekturpolitiske kursen, vekk fra et fremmedartet formspråk beregnet på å imponere et utenlandsk publikum.

Samtidig har en ny generasjon kinesiske arkitekter, født på 1970-tallet, med erfaringer fra studier og arbeid i utlandet, kommet tilbake med en ny forståelse av framtidas kinesiske arkitektur. De har tatt med seg en respekt for folkelig arkitektur med menneskelig skala. Det er ingen tilfeldighet at kinesiske arkitekter har begynt å se mot Norden, og at vi i Nøysom arkitekter gjennom Kinesisk-norsk arkitekturforum, er invitert hit for å snakke om hvordan en upretensiøs arkitektur basert på samarbeid, kan bedre folks livsvilkår.

Klimaløsninger i hutongene

En annen grunn til at hutongene har fått ny relevans er at kineserne virkelig har fått kjenne på kroppen de negative konsekvensene av en byutvikling som har latt kapitalkreftene få styre. Luftforurensningen er blitt en av de største kildene til misnøye blant Beijings innbyggere. Som et resultat er klima og miljø satt på dagsorden for alvor, og det er stort engasjement for bærekraftig arkitektur og et grønt skifte i den kinesiske økonomien.

Dersom arkitektene vi har pratet med får det som de vil, kan hutongene spille en viktig rolle i nettopp dette skiftet. På samme måte som i Norge, foregår det en kamp for å definere bærekraft som noe mer enn klimagassutslipp og luftforurensning. Mange forstår at kunnskap om fortiden og måten mennesker lever på i mer uformelle bomiljøer, kan gi retning til framtidas løsninger.

Pilotprosjekter i Xicheng

Selv om flere av hutongene er vernet, fortsetter de sentrale myndighetene å planlegge sanering. Heldigvis spiller de lokale myndighetene også en viktig rolle. Som en av de kinesiske arkitektene vi snakket med, sa, så bestemmer kanskje de sentrale myndighetene retningen vi beveger oss i, men det er de lokale myndighetene som bestemmer farten.

I praksis har dette betydd at de to bydelene som utgjør den historiske bykjernen i Beijing, Xicheng (vestbyen) og Dongcheng (østbyen), har utviklet seg svært forskjellig. I Dongcheng har stadig større deler av hutongene blitt revet og erstattet av nye boligområder, signalbygg og kjøpesentre. De som er bevart, er blitt renovert, og tidligere beboere er fortrengt til fordel for kafeer, designbutikker, hoteller og boliger for den voksende middelklassen.

I Xicheng derimot, har man forsøkt å få arkitekter og designere til å utarbeide og implementere pilotprosjekter i hutongene. Prosjektene skal øke levestandarden eller introdusere nye program, og det er disse prosjektene vi er interesserte i å høre mer om.

Voyage coffee er en ombygget kaffebar i Andingmen-bydelen i bykjernen i Beijing.

Økonomiske hindringer

Dagen før vi besøkte Co-Living Courtyard stakk vi innom et annet arkitektkontor som arbeider med arkitektoniske inngrep i hutongene, og som har transformert et gammelt hus i Dashilar til et kontorfelleskap, People’s Architecture Office (PAO). Zangfeng, som er en av partnerne i kontoret, fortalte oss om noen av utfordringene arkitektene står overfor. Den største handler om økonomi. De som bor i hutongene i dag er svært fattige, siden de ikke eier grunnen de bor på. Alternativene de har er å bli boende med den levestandarden de har i dag eller selge til myndighetene og flytte.

PAOs løsning har vært å tilby rimelige, prefabrikerte byggesett, plug-ins, som kan hjelpe folk å bli boende. En kompliserende faktor er strenge regler og myndighetskrav, som i praksis gjør det umulig å bygge noe nytt. PAO begynte derfor å definere det de gjorde som interiør, eller innvendig transformasjon, som kan utføres uten søknad.

Alternativ til boligblokker

ZAO/Standardarchitecture, grunnlagt av den internasjonalt anerkjente arkitekten Zhang Ke, har arbeidet med den samme problemstillingen en stund. Kontoret deres, som er et ombygd varehus hvor det arbeider rundt 20 arkitekter fra hele verden, er bygget på en av de få private tomtene i Beijing, eid av en slags mesén og bekjent av Zhang Ke som lar kontoret få dele tomt med sitt private bolighus. Kontorets arbeid i hutongene bunner i et ønske om å skape et alternativ til de ensformige boligblokkene som dukker opp over alt i Beijing.

Deres løsning for å bedre levestandarden i hutongene er det de kaller en inserted living prototype, en bo-boks med alle de mest nødvendige boligfunksjoner, som kjøkken, vannklosett, dusj, oppbevaring og seng som kan settes inn i eksisterende bygg.

I Co-Living Courtyard har kontoret forsøkt å bevare hutongenes åpenhet og felleskap ved å bygge om et tradisjonelt gårdsromhus. Når den opprinnelige klienten trakk seg, ble imidlertid ideen om at huset kunne brukes som bolig skrinlagt, og i dag brukes det som et arrangementslokale. Det er ikke lett å bevare intensjonene i hutongprosjektene.

Tomt barnebibliotek

Dette ser vi også når vi besøker kontorets barnebibliotek og kunstsenter i Dashilar, som blant annet ble vist fram på Venezia-biennalen, og som ble hedret med Aga Khan-prisen i 2016. Prosjektet svarer på mangelen på offentlige rom i Bejing, som er spesielt presserende i hutongen. Barnebiblioteket er et forsøk på å tilby barn et annet sted å leke enn de trange gatene hvor biler og elektriske scootere presser seg fram med kirurgisk nøyaktighet. Men når vi kommer dit er det bare ett barn der, og i gårdsrommet ligger pappesker og andre ting en eldre mann i nabolaget har samlet sammen i tilfelle han får bruk for det. Kanskje er vi bare uheldige med tidspunktet, men uansett er det et stykke igjen før livet i hutongene endrer seg drastisk på grunn av disse prosjektene.

Alternativer til gentrifisering

I Beijings framtidige masterplan, som ble oppdatert ved siste partikongress i oktober, ser framtidens bykjerne i Beijing ut til å bli et administrativt senter, og et sted for byråkrater og turister, mens det vest for bykjernen skal bygges en slags erstatningshovedstad. Myndighetene vil rydde opp i de sentrale hutongene og den uformelle livsstilen de representerer og beskytter.

Forandringer skjer hurtig og ofte uforutsett i Kina. For eksempel har den populære og gentrifiserte Wudaoying hutong forandret seg dramatisk bare det siste året. Over natten

har bevoktede byggelag, sendt av myndighetene, murt igjen åpningene i murene hvor beboerne har tjent til livets opphold. De opprinnelige beboerne må flytte, og unge entreprenører kommer inn. Hvilken pris har revitaliseringen av denne hutongen? Hadde det vært mulig å inkludere de nåværende beboere og bevart essensen i disse bomiljøene? Det er det man forsøker i Xicheng. Sentrale myndigheter bestemmer retningen, men utviklingen går sakte nok til at arkitekter og andre får spillerom til å utvikle eksempler på hva som kan skje i framtida.

En ting er sikkert, Beijing har lite å tjene på at hutongene blir omformet til gigantiske, disneylandliknende bydeler for turister. I vår del av verden har vi for lengst vært gjennom den samme utviklingen, med en forvitring av uformelle strukturer i framskrittets og effektivitetens navn, med det resultatet at vi ofte finner oss selv håpløst sårbare for samfunnsmessige, økonomiske og miljømessige forandringer. Gjennom møteplasser som kinesisk-norsk arkitekturforum har vi mulighet til å lære av hverandre, før det er for sent.