Landskapsarkitektur

Under overflaten

Havets dyr og planter trives ikke med betongflater som levested. Byutviklingen langs strandfronten bør la seg inspirere av kystsonas naturlige variasjoner, mener doktorgradsstipendiat Elin T. Sørensen.


Fra papirutgaven Arkitektnytt 09/2018
–  I byutviklingen blir havet stort sett framstilt som en opak, ugjennomtrengelig flate. Jeg ønsker å åpne opp denne flaten og vise fram havet som tredimensjonalt rom, sier Elin T. Sørensen. Foto: Elin T. Sørensen © BONO 2018

I en strandlomme på Hovedøya har Sørensen funnet en kystsone med de naturlige variasjonene hun mener trengs i utbyggingsområder langs fjorden. Strandlomma har proporsjoner, rom og nisjer man kan trives i, og har mange av de kvalitetene man verdsetter når man utvikler et byrom på land. Den har noen steder hvor man kan sitte alene, og noen steder man kan treffes og mingle. Denne stranda har hun brukt helt konkret i doktorgradsprosjektet sitt.

– Jeg speiler dette strandlandskapet inn i områdene langs Havnepromenaden, som fremdeles skal utvikles, som en metode for å vise hvordan man kan skape mer variasjon, forklarer landskapsarkitekten, som er stipendiat ved Institutt for landskapsarkitektur ved NMBU.

Aha-opplevelse av skala

Hun målte opp stranda og overførte det til NGU-kartet, kontrollert mot flyfoto. I tillegg snorklet hun for å undersøke hvordan fjellformasjoner, strandlommer, tang, tare og marine organismer forholder seg til hverandre under vann. Til slutt la hun det nye kartet fra Hovedøya inn i et av Fjordbyens ikke-transformerte industrilandskap.

– Og da fikk jeg en aha-opplevelse, sier hun. – En skala-oppdagelse. Det vi gjør, er å transformere strandsonen ut fra en industriskala som står igjen etter den gang Oslo var en internasjonal havneby. I dette bylandskapet krevdes en type skala for store fabrikker, innfartsårer på land, og store dybder i sjø for at lasteskip kunne komme inn og ut. Når vi nå tar tilbake disse områdene og endrer dem slik at mennesker skal kunne leve sine liv der, har vi glemt å nedskalere dem til våre proporsjoner. Her er naturen en fabelaktig læremester, sier Sørensen.

Designdrevet og aksjonistisk

Sørensens doktorgradsstudium tar for seg dagens praksis for utbygging i sjø og undersøker ny design for den urbane strandfronten og undervannslandskapet. Transformasjonsområdene langs Havnepromenaden i Oslo er brukt som case. Hun beskriver forskningen som designdrevet og aksjonistisk. En premiss er samarbeid med andre fagdisipliner, gjerne naturvitere. Hun utvikler mer presise kart over strandsonen og områder med havbunn gjennom blant annet studier av flyfoto, den nevnte snorklingen og annet feltarbeid.

Når Arkitektnytt møter henne, bærer hun på en våtdrakt som ikke har rukket å tørke. Hun sier hun gjerne skulle tatt dykkerlappen, men at det ble hakket for skummelt. Hun skal uti igjen i ettermiddag.

Kopler undervanns- og landterreng

I byutviklingsdokumenter og arkitektplaner er det sjeldent å finne informasjon om det som finnes under havoverflaten, ifølge Sørensen.

– Et produkt av doktorgraden min er at jeg kopler undervannsterrenget og landterrenget sammen, sier hun. – Det burde man alltid gjøre, mener jeg.  Jeg har gjort én jobb der jeg fikk utdelt terreng under vann. Men da fikk jeg koter med fem meter ekvidistanse. Vi pleier jo å prosjektere i én eller en halv meter ekvidistanse, og noen ganger går vi ned til ti centimeter. Dette er åpenbart mangelfullt, ikke bare i prosjektering, men også i utdanningen, hvor dette temaet er helt fraværende.

Hun forteller at Forsvaret har restriksjoner på bruk av undervannsterreng i hele Norge. Dybdedata med høyere oppløsning enn 50 ganger 50 meter tilknyttet norsk territorialfarvann, er gradert informasjon. Til doktorgraden måtte Sørensen derfor søke om frigiving av sjømålingsdata fra Forsvaret før Kartverket kunne utlevere dette.

– Dette går vanligvis greit for formål som forskning og næringsutvikling, men det er en lang omvei å gå når du ikke kjenner til dette. Og når vi arkitekter og landskapsarkitekter prosjekterer i overgangen land/vann, er det å ha styr på terrenget så viktig. Da sier det seg selv at dette er en mangel, poengterer Sørensen.

Hun understreker at hun samarbeider med naturvitere i arbeid som dette, fordi hun som designer ikke har den nødvendige kompetansen. Om man skal la naturen være læremester, trenger man også støtte fra folk som har en naturvitenskapelig tilnærming, mener hun.

Coastal hardening

– All utbygging i fjæresonen, som betongmoloer, betongbrygger, marinaer, båtslipper og boliger, representerer en endring av den naturlige strandlinja, sier Sørensen. – Kysten vår er organisk og variert med svaberg og strandlommer, viker, bukter og grunner, altså en veksling mellom harde og bløte naturmiljøer. Variasjonen gir leveområder til mange marine planter og dyr som trenger disse levevilkårene. Når vi fyller ut med betong i nittigraders vinkler, endrer vi strandformens morfologi fundamentalt.

Sørensen sier hun ikke har noe godt norsk ord for coastal hardening, men at det innebærer at man gjør den naturlige fjæresonen hardere og mer generisk. En effekt av coastal hardening er en ekstrem økning av strandfrontens lineære utstrekning. Disse forholdene begrenser levevilkårene for artsmangfoldet i den «blå parken», og gir også mindre opplevelseskvalitet til oss mennesker.

– Det er tyngdekraften som virker inn, sier hun. – Når veggen er glatt og står i nitti grader, sier det seg selv at det som potensielt kunne festet seg av tang og andre fastsittende marineorganismer, får dårligere levevilkår. Standardbetongen har en kjemi og en ph som ikke er gunstig, og som skiller seg fra det miljøet som er en nedarvet, evolusjonær preferanse for de ulike artene.

Ta stranda tilbake

Innen urbanøkologien snakkes det ifølge Sørensen om geologiske og biofysiske forutsetninger, eksempelvis hvordan høyhusenes topografi og materialer virker inn på byen som økosystem. For Oslos del kan man anta at geologien og landskapsformene til øyene i Indre Oslofjord tilsvarer Oslokystens opprinnelige fastland, mener hun.

–  I byutviklingen blir havet stort sett framstilt som en opak, ugjennomtrengelig flate, sier Sørensen. – Jeg ønsker å åpne opp denne flaten og vise fram havet som tredimensjonalt rom. Et mål med doktorgraden er å få folk til å åpne øynene for det blå byrommet som mulighetsrom. Jeg stusser over at byutviklingen langs fjorden synes å stoppe ved kaikanten. Dette er en grense man sjelden krysser.