Tema

Urbanisme 3.0: Stans gehlifiseringen!

Urbanisme har handlet om den sosiale, kulturelle opplevelsesbyen lenge nok. Det er på høy tid å snakke om byen som produksjonsarena.


Arkitektene Grete Lyche (t.h.) og Line Kaasine mener produksjon, logistikk og transport må få lov til å ta plass side om side med kulturnæring, bolig og servicetilbud i en by. De mener Hovinbyen (bak) kan være et pilotprosjekt for en ny type byutvidelse. Foto: Ingebjørg Semb

Det er skriften på veggen og den nyeste tendensen i byutviklingsdiskursen om områder som står foran en utvikling. Gode eksempler er Hovinbyen i Oslo og Nyhavna i Trondheim. Så mens dagens tabloide bydiskusjoner i det offentlige ordskiftet dreier seg mest om boligutvikling, pris og kvalitet, kommer framtidens byutviklingsdebatt til å dreie seg om mer enn boligkvalitet, antall aktive fasader og mengden grøntarealer.

Romturister i produktiv by

Arkitektene Line Kaasine og Grete Lyche har jobbet med temaet produktiv by i mange år. Og selv om kontoret de startet sammen i 2013, To romturister, er lagt på is og de nå jobber hver for seg, har de på ingen måte lagt fra seg engasjementet.

Interessen for en annerledes måte å tenke byutvikling på, har de hatt siden studiedagene, men det var i løpet av en lengre studietur til New York, at aha-opplevelsene virkelig kom.

– I New York får produksjon, logistikk og transport lov til å ta plass side om side med kulturnæring og servicetilbud. Det er lag på lag med ulike funksjoner som er synlige på gateplan: Man kan se og lukte at byen har en iboende toleranse for produksjonen. Alt er ikke forfinet og forskjønnet der folk lever og bor. Boligene er ikke plassert i isolerte, beskyttete klynger, men i nettverk av funksjonsammensatte deler, forklarer Grete Lyche.

Hovinbyen som eksempel

Det er ansatsen til en slik by de ser i planene for det som skal bli Hovinbyen i Oslo. Her ønsker kommunen med «Strategisk plan for Hovinbyen» å tilrettelegge «for småskala produksjon, verksted og gründervirksomhet som en del av funksjonsblandingen.» Byutviklingen på Hovin skal skje via en styrt nedskalering av de store, monofunksjonelle industri- og transportområdene som preger området i dag, og bli et nettverk av «områder med stor grad av funksjonsmiks,» kan man lese i planen.

Kaasine og Lyche har tatt Arkitektnytt med til Ole Deviks vei for å peke og forklare. De er glade for at Plan- og bygningsetaten har tenkt den drøye en kilometer lange veistubben som en viktig nord-sørgående byakse og definert den som en viktig næringsstreng.

– Det legges opp til at noe av dagens aktivitet og arealutnyttelse kan bevares, og at næringen integreres i en tett og flerfunksjonell bystruktur. Det er vi veldig positive til, sier Grete Lyche. 

I den strategiske planen er Ole Deviks vei et gateløp med plass til kultur, idrett, handel- og kaféliv. Det skal altså være godt med publikumsrettede funksjoner og det skal tilrettelegges for biler og sykler. Tempoet på transporten skal imidlertid settes lavt, og planen bruker sambruksgata (norsk for shared space, journ.anm.) Torggata i Oslo sentrum som eksempel.

- Det finnes mange elementer i denne typen produksjon som det går an å spille videre på i en ny type byakse. Men man må tåle større skalaer og grovere strukturer i en by enn det som er idealene nå om dagen, mener Kaasine og Lyche. Foto: Ingebjørg Semb

Så muligheter i Nydalen

Kaasine og Lyche er positive til Hovin-strategien, men er opptatt av at mye av det eksisterende produksjonsnettverket må få ta plass. Da må kanskje de tradisjonelle forventningene til aktive fasader og programmeringen av byrom utfordres, mener de.

– Her har Oslo en sjanse til å ta vare på det som allerede finnes av aktivitet og struktur, noe man ikke gjorde da man utviklet Nydalen. Man må se hvor viktig det er at disse funksjonene får ta plass inne i byen. Man må bygge videre på dem, i stedet for å utradere logistikk og produksjon, sier arkitektene. 

Da To romturister sammen med Common Ground søkte om prekvalifisering til arkitekturkonkurransen om Nydalsveien 32B, foreslo de å beholde spadefabrikken og utvikle eiendommen «med fortsatt tilstedeværelse av en større produktiv virksomhet som ufravikelig premiss.»

De ønsket å vise hvordan produksjonen kunne bidra positivt til et særegent bolig- og byområde. De var opptatt av at fortsatt tilstedeværelse av en produktiv virksomhet faktisk var forenlig med en generell «økt bevissthet omkring klimaendringer og fotavtrykk, et gryende ønske om ansikt-til-ansikt-relasjon til den som faktisk har laget det som kjøpes (...) og behovet for igjen å engasjere seg i fysisk arbeid»

Slik ville de endre hensikten med byrommet fra «passivt konsum av kultur og fritid» til noe annet og mer konkret. Forslaget nådde ikke opp, men romturistene tok med seg tankegodset videre.

Overganger mellom skalaer

Blant annet var Line Kaasine en av arkitektene i en gruppe med byaktører som gikk sammen, kuratert av partnerskapet Pådriv, for å jobbe fram et godt, bærekraftig urbanismeprosjekt i Hovinbyen. Et av områdene de studerte var Ole Deviks vei.

Kaasine og Lyche forklarer hvordan dagens situasjon er preget av Fretex’ to store anlegg i hver sin ende av Ole Deviks vei. Den store bruktbutikken nærmest Ring 3 er en viktig arbeidsplass for mennesker som er omfattet av tilbudet om åpen soning, sammen med en boligblokk på tomta fungerer både som åpent fengsel og boliger. I den andre enden, nærmest Breivoll, er det også inkluderende arbeidsplasser i en redesign- og klessorteringssentral pluss et mottak for spesialmakulering. Fretex ønsker å bli i Hovinbyen med alle disse produksjonslokalene, forteller arkitektene. 

– Det finnes mange elementer i denne typen produksjon som det går an å spille videre på i en ny type byakse. Men man må tåle større skalaer og grovere strukturer i en by enn det som er idealene nå om dagen, mener Kaasine og Lyche.

De skisserer en programmering av området hvor overganger mellom de ulike skalaene er viktige for å få boligområder og produktive områder til å fungere sammen. 

Stans gehlifikasjonen

På det mer teoretiske planet er Lyche og Kaasine opptatt av muligheten for å demme opp for den boligdrevne byutviklingen som har dominert urbanisme-paradigmet i tiår etter tiår.

– Vi tror på en mindre ekskluderende by og at strategier for en produktiv by vil motvirke tendensene til monofunksjon og monokultur. Vi ønsker oss et alternativ til «Jan Gehl»-byen, eller Gehl-urbanismen om du vil, poengterer de to.

– Det er fascinerende å studere hvordan byutviklingsdiskursen veldig lenge har handlet om et ensidig fokus på fritidsbyen. Produksjon er blitt valgt bort på nesten alle nivåer. Byen som arena for forbruk, fritid og bolig er et paradigme som har vært veldig lukrativ for alle som tjener penger på å bygge store boligområder inne i byen, poengterer Lyche.

Mantraet om å bygge nok boliger har tatt over for alt annet, mener de. 

Tenk helt nytt

De to arkitektene mener en bolig- og fritidsdrevet byutvikling skaper klassedelte byer med sentra hvor det kun finnes kontor- og kulturarbeidsplasser. Monofunksjon skaper monokultur, og store befolkningsgrupper ekskluderes.

Det handler om å være interessert i å beskrive områder slik de er, før transformasjon og byutvidelse skjer.

– Man må kartlegge virksomheter og identiteter og deretter finne strategiske grep for å for å se hvordan produksjon, logistikk og systemer kan gi flerfunksjon, forklarer arkitektene.

– Man må slutte å tenke på infrastruktur og transportårer som hindringer og barrierer, og heller tenke på det som muligheter, sier Kaasine. 

Nærings- og bypolitikk nå

Oppsummert mener de to arkitektene at en by laget for den kreative klassen virker utdatert og lite tilpasset byens livsgrunnlag. De etterlyser rett og slett kombinasjonen av næringspolitikk og arkitekturpolitikk:

– Hvor er den næringspolitiske strategien for Oslo og hvordan henger den sammen med de overordnede planene for byutvikling? Det virker som om fokuset fortsatt er på startopp-bedrifter og kreative globetrottere som skal lokkes til høytlønnede jobber i Oslo, sier Lyche.

Den produktive byen skal nettopp ikke være enda et trendy urbanismeparadigme for «de snakkende klassene.»

– En produktiv by betyr ikke å lage enda et sett nye privilegier for en ung middelklasse som er fascinert av ideen om parsellhager, forsikrer de to.

Nærhet mellom konsumenter og produksjon har åpenbare klimamessige fordeler, mener arkitekt Øystein Rø i Europan-sekretariatet i Norge.

Nærhet mellom konsumenter og produksjon har åpenbare klimamessige fordeler, mener arkitekt Øystein Rø i Europan-sekretariatet i Norge.

Urbanisme 3.0 for Europan

Europan 14-konkurransen ble lansert i februar i år, og temaet er nettopp «Productive Cities». Tomtene og samarbeidspartnerne i Norge er byene Lillestrøm, Alta og Narvik. Sekretær i Europan Norge, arkitekt Øystein Rø, forklarer hvorfor årets tema er riktig, fremtidsretta og viktig akkurat nå:

– Store innovasjoner i produksjonsformer, som 3D printing og robotisering, gjør at man kan flytte produksjon hjem fra lavkostlandene, forklarer Rø. 

– Man blir mer og mer opptatt av nærhet mellom produktutvikling, produksjon og kunder. Nærhet mellom konsumenter og produksjon har også åpenbare klimamessige fordeler i form av redusert transportbehov, sier Rø.

Spørsmålet Europan-konkurransen stiller er hvordan denne nye nærproduksjonen kan integreres i byene i Europa etter tiår på tiår med utflagging av de industrielle prosessene.

– Det har foregått en avvikling av industriell infrastruktur i vesten, særlig i USA. Det har vært et ensidig trykk på tankeproduksjon, eller creative performance. Dette har vært ledemotivet i byutvikling de siste tiårene, sier Rø.

Nytt næringsparadigme?

Europan 14 tar konsekvensen av at denne utviklingen ikke har framtida foran seg. «Truslene» mot det rådende næringsparadigmet tårner seg opp. Likevel har det rett og slett vært vanskelig for Europan-sekretariatet å finne gode referanseprosjekter til temaet. Rø mener det har sammenheng med at arkitekter ikke har forutsetninger for å være pådrivere for å skaffe mer rom for industri og produksjon i byene. 

– Dette er helt klart en utfordring for vår fagdisiplin, arkitekter har kanskje ikke hatt nok kunnskap eller interesse for å gå foran med et godt eksempel, men vært for opptatt av å skape byer for den kreative klassen, jamfør Richard Florida. Arkitekten har skapt byen i sitt eget bilde, kan man si, poengterer Rø.

– Men er ikke dette kun et flott, men urealistisk bilde av hvordan en by kan bli i framtiden, gitt markedsstyrt byutvikling og markedskreftenes herredømme?

– Nei, dette er ikke et påfunn eller en utopi. Ønsker man seg en inkluderende, funksjonsblanda og mangfoldig by, må myndighetene ta i bruk de reguleringsverktøyene de tross alt har, og begynne å endre strategiene sine, oppfordrer Rø. 

Fleksibilitet og samlokalisering

Rø mener også det er all grunn til optimisme med tanke på endringsprosesser som allerede er igang på grasrotnivå.

– Det er mye ny, lokal produksjon på gang. Det er en interesse og en vilje til å vektlegge verdien av kortreiste produkter. Mange ulike produktive virksomheter kommer, alt fra mikrobryggerier og restauranter som har egen matproduksjon til håndverksbedrifter, maker spaces og dyrking av mat, mener Rø. 

Et annet poeng Rø er opptatt av, er det faktum at en flerfunksjonell by også er en sosialt integrert by.

– Slik byene utvikles nå, blir de et sted for høyt utdannete mennesker. At man ikke har et mangfoldig arbeidsmarked skaper en dysfunksjonalitet, mener Rø. 

Ønsker funksjonsblanding

I Lillestrøm, som er en av partnerne i Europan Norge, ønsker man å motvirke en slik utvikling, og heller skape et klima for den produktive økonomien, forteller han 

– Der ønsker man å motvirke en slik dysfunksjonalitet, og heller skape et klima for den produktive økonomien. Lillestrøm ønsker å bli en by hvor det er nærhet mellom det man utvikler og det man produserer. De går inn for funksjonsblanding. Skedsmo kommune samarbeider med Aspelin Ramm og Rom Eiendom om å utvikle en produktiv bydel ved Nitelva, rett ved varemessen. Det handler om å ikke bli en soveby for Oslo, men et sted hvor folk både jobber og bor, forteller Rø.

Nyhavna-revival

Også i Trondheim har produksjon i by vært en del av de siste årenes byutviklingdebatt. I samtalene om havnefrontutviklingen på Nyhavna, har bevaring av produksjonselementer lenge vært helt sentralt.

Arkitekt Kristin Solhaug Næss har hatt sterke meninger om dette i lang tid. Da Arkitektnytt besøkte Trondheim i 2015 var Næss aktiv student i prosjektet Studio Beta, og deltaker på et diskusjonsmøte om blant annet Nyhavna. Næss var krystallklar på hva hun ikke ønsket for området:

– Gamle havneindustriområder bygges ut på samme måte over hele verden. Industribygninger står tomme en stund, så kommer ny småindustri inn sammen med en fargerik gjeng med kulturarbeidere, tomtene blir mer verdt, og så kommer de rike utbyggerne og gentrifiserer eller bygger luksus-boligområder. Det er standardhistorien. Det går an å gjøre noe helt annet enn det, sa Næss den gangen.

– Helt konkret

Nå har Næss fått jobb i kommunen, som prosjektansvarlig for Blå tråd på Byplankontoret i Trondheim kommune. Hun forteller at produktiv by-tankegangen er et viktig element i kommunens arbeid med utvikling av havnetomta Nyhavna. 

– Kommunedelplanen sier at Nyhavna skal ha kulturnæringsprogram, og i desember var det et oppfølgende vedtak i formannskapet som slår fast at utviklingen må ivareta områdene som i dag er en viktig sentrumsnær arena for kultur og småproduksjon. Planen slår fast at det skal brukes ressurser på å se på modeller for å ta vare på småskalaproduksjon og kulturnæringer, så dette er helt konkret, sier Næss.

Det grønne skiftet

– Forutsetter ikke det grønne skiftet, som alle ønsker seg, en helt annen tenkning om hva en bystruktur skal inneholde? spør John Sanden i Sanden+ Hodnekvam.

Han og Ingvild Hodnekvam driver det lille kontoret Sanden+Hodnekvam, og i skuffen deres ligger det premierte konkurranseforslaget de leverte da studentkonkurransen 120 Hours tok for seg tomta Tullinløkka i sentrum av Oslo i 2011. Her foreslo Sanden og Hodnekvam å bygge et gartneri med arbeidsplasser for folk i marginale sosiale situasjoner. 

– Konkurransen var å programmere Tullinløkka, som jo er et åpent byrom det har vært mye debatt rundt. I motsetning til å sette inn ett større bygg eller konstruksjon på plassen, ønsket vi å bevare plassen stort sett åpen, men som noe annet enn parkering eller en vanlig park. Vi foreslo derfor å erstatte den store asfalterte plassen med dyrka mark. Tanken var at det kunne gi en annen nærhet til matproduksjon enn å bare kjøpe et produkt innpakket i plast på butikken. Tanken var også at utsatte grupper kunne få arbeid på et slikt sted, som en meningsfylt og verdig overgang til vanlig arbeidsliv. Det er kanskje et litt symbolsk og naivt prosjekt, men når fossilt brensel fases ut og det blir mindre eksos i gatene, så vil det gi helt andre muligheter for byutvikling, forklarer Sanden.

Ny teknologi vil bety mye

Sanden+Hodnekvam holdt i noen år til i Trondheim, og var engasjert i diskusjonene omkring utvikling av havnefronten i byen, inkludert Nyhavna. Sanden mener det er viktig å ikke miste de tradisjonelle havnefunksjonene på Nyhavna av syne. 

Han minner om hvordan havnetransformasjonene i hele Nord-Europa i årtier har starta med en vedtatt sannhet om at gammel industri må bort. Og så må det inn boliger.

– Ofte vektlegges ikke engang kvaliteten på de nye boligene, mener Sanden. – Så nå har man flyttet havnene bort fra bysentrum fordi tomtene er så attraktive at man har flyttet byer dit, men hva er en havn om 20 år? Hvordan vil ny teknologi endre produksjonsmetoder og transportløsninger? Teknologianalytikere sier at om bare et par år kommer prisen på en gitt kraftmengde fra batteri til å bli billigere enn fossildrevet energi. Hva skjer da? spør arkitekten.

Han mener markedskreftene fort kan begynne å dra i samme retning som mer idealistiske krefter, og at ting kan komme til å skje veldig raskt.

– Vi vil kanskje tenke på den bynære industrien på en helt annen måte. Industri og produksjon, transport og logistikkfunksjoner vil lettere kunne gå hånd i hånd med attraktive boligområder, spår Sanden.

– Tenk nytt om sentrum!

Bylivsenteret, opprettet av Norske arkitekters landsforbund, markedsfører seg med at de jobber helt i front av faget med inkluderende arkitektur og sambruk i sentrumsplanlegging, både i store byer og på mindre tettsteder. 

– Vi er blant dem som er mest opptatt av dette, sier Øystein Bull-Hansen i Bylivsenteret. Han mener det er helt avgjørende for byer og tettsteder å tenke sentrumsområdene som komplekse livsarenaer med boliger, arbeidsplasser, skoler, bibliotek, eldresenter og kommuneadministrasjonen helt inn i sentrumskjernen.

– På mindre steder kan skolen være konferanselokaler på kveldstid og i helger, kantina på skolen kan sambrukes som bydelscafe, biblioteket kan lett omgjøres til seniorsenter og så videre. Det er viktig at de lokalene som alle skal kunne bruke, legges ut mot offentlige rom og bidrar til å skape urbane miljøer, sier Bull-Hansen. 

Vil utfordre normene

Han mener at den stadig voksende gruppen av frilansere og folk med ulik tilknytning til arbeidslivet, trenger attraktive arenaer som bringer dem sammen, og stimulerer opprettelse av småarbeidsplasser og kreative miljøer. I tillegg bør man utfordre de vante normene for plassering av handel med storvarer som biler, hvitevarer og møbler, mener han.

– Disse butikkene kan ha showroom i sentrum, mens varene fraktes direkte hjem til deg fra et lager utenfor byen. Dermed skaper man tilbud i bykjernen samtidig som man minsker transportbehovet inn og ut av den, poengterer Bull-Hansen. 

Overganger mellom skalaer

Han er opptatt av nytenkning rundt fysisk utforming i næringsområder. Det å velge et prinsipp som skaper bymessige, tette strukturer og god overgang mellom skalaer, er helt essensielt, mener arkitekten:

– En måte å gjøre det på er for eksempel å legge parkering, lager og avfallshåndtering bak bygninger som ligger tett på gata. Så kan vinduer og hovedinnganger vende mot gata. Da kan næringsområder fremstå som urbane gater, og skalaen på de store byggene kan brytes ned slik at det blir gode overganger.

Slik kan man også tenke for strøk med blandet næringsstruktur:

– Butikker som har behov for store lokaler uten vinduer kan plasseres inne i kvartalene, mens trivelig småhandel kan tyte ut på fortauet om sommeren, forklarer han. 

Bull-Hansen mener transportintensiv næringsvirksomhet med få kunder og arbeidsplasser ikke hører hjemme i sentrum, men bør ligge tett på den tunge infrastrukturen. Disse områdene kan likevel bli kompakte og tilgjengelige for gående og syklende.

– Næringspolitikk er viktig

Bull-Hansen tror nytenkning i byutvikling kun kan skje med et tettere samarbeid mellom byutviklingspolitikere og næringspolitikere, fra start til mål.

– Næringspolitikk må i større grad bli et regionalt ansvar. Vi ser faktisk at både byer og tettsteder i praksis nærmest flagger ut næringspolitikken til private aktører. Kontorarbeidsplasser og handel legges for en stor del utenfor sentrum og blir en del av en regional og bilbasert by. Lokaliseringskriterier må derfor fastsettes på regionalt nivå, og håndheves konsekvent av lokale politikere, mener Bull-Hansen.