Bøker

Ut å slåss for god arkitektur

Bokaktuelle Peter Butenschøn ser på hvordan den norske arkitekturen har formet oss i «Husimellom». Vi ba ham forklare tingenes tilstand og titte inn i spåkulen med norske øyne. «Vi er enkle,» er svaret.


Fra papirutgaven Arkitektnytt 10/2018
Det er en tragedie om arkitektene kun blir lydige oppdragstakere. Vi har for få selvstendige stemmer, sier Peter Butenschøn. Nå er han ute med boka «Husimellom». Foto: Ingebjørg Semb

– Nei. Nei, jeg tror ikke det, sier Peter Butenschøn uten særlig betenkningstid. Han setter øynene i journalisten.

Spørsmålet på blokka framfor oss lyder: «Noen ganger du virkelig har angret på å ha ment noe? Eller endret synspunkt i ettertid?»

– Nei, jeg tror det går i en ganske rett linje. Mulig jeg har vært litt krass og spissformulert, og er blitt litt rundere i kantene med årene, men det hører vel med, sier han med et lite glimt i øyet.

Butenschøn har vært en sentral stemme i norsk arkitektur og arkitekturdebatt siden 1970-tallet. Som initiativtaker og direktør i Norsk Form, amanuensis ved AHO, rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo, som rådgiver for Kulturdepartementet og som ivrig debattant og skribent. I disse dager lanserer han sin «personlige, ikke private» fortelling om norsk arkitektur. Fra laftede hus og tun, via nasjonal bevissthet, sosial boligbygging og frem til vår egen tid i stål og glass. Boken «Husimellom» tar mål av seg til å forklare hva god, norsk arkitektur er, og hvordan den har formet kulturen og samfunnet vårt.

– Problemet i dag er at arkitekter flest er så bundet opp av oppdragsgiverne, med ønske om å gjøre seg lekre for dem med pengesekken. Vi har for få selvstendige stemmer, arenaene overlates til bygningsvernere og ikke-fagfolk. Det mangler et bevisst, kritisk blikk på arkitekturens rolle i samfunnet vårt, sier han.

Høyre hjernehalvdel

Vi befinner oss på Damplassen i Ullevål Hageby på Oslos vestkant. Et av stedene Butenschøn har studert i arbeidet med boken, og som har blitt viet et eget kapittel om boligarkitektur i Norge. Et sted påvirket av engelsk arkitektur, ment som sosial boligbygging for arbeidere på starten av 1900-tallet. Selv er han utdannet ved både Cambridge og Harvard.

– Jeg er vokst opp i modernismens tidsalder, vi ble formet i høyre hjernehalvdel, av en rasjonell tenkning. Det følelsesmessige kom til i etterkant, både gjennom møte med norske gårdstun og det klassiske Roma. Jeg var på dannelsesreise i Italia, men når kan det ha vært? sier han undrende og legger til:

– Vi er altfor avhengige, både kulturelt og sosialt, av hva som foregår på Madison Avenue i New York og i Hollywood. Det slår inn på den norske arkitekturen, som preges av impulser som vi får fra tv og film.

Norsk enkelhet

I «Husimellom» skriver Butenschøn mye om forholdet mellom de norske tradisjonene og påvirkning fra utlandet. Om hvordan overlærer ved Den kongelige Tegne- og Kunstskole i Christiania, Herman Major Schirmer, tok sine elever, deriblant Arnstein Arneberg og Lars Backer, med på årlige studieturer oppover Gudbrandsdalen i perioden 1895–1912 for å «fremspire en nasjonal stil av ånd og sannhet». Om det arkitekturnestoren Odd Brochmann kalte «det norske lynne».

«Det enkle» trekker Butenschøn fram som vår viktigste, nasjonale karakteristikk, både med tanke på bolig og i det offentlige.

– Du ser det for eksempel på hyttearkitekturen, men også på hvordan folk med store ressurser velger å uttrykke seg annerledes. Ønsket om enkelhet preger Norge mer enn andre land, og det tror jeg er viktig å holde fast ved.

Han snakker om Knut Knutsen og Sverre Fehn-skolen, og deres påvirkning på en generasjon dyktige, norske arkitekter. Førstnevntes hytte på Skåtøy og Fehns låve på Storhamar er ifølge Butenschøn gode forbilder og eksempler på nøktern, men poetisk arkitektur.

– Men dette er vel i beste fall bare én del av bildet? Hva sier signalbygg og høyhus i hver eneste norske by om hvordan Norge er i dag?

– Det sier at det er vanskelig å være nøktern i vår oljerike tid. Men man skal ikke se alt for mørkt på det. Bjørvika ser jo ut til å bli ganske bra. Problemet der ligger på 0 til 3 meter over bakken, på gatenivå, ikke i stedets skyline.

– Men Norge er vel i ferd med å endre seg?

– Byutvikling diskuteres i nesten alle norske kommuner nå. Åtte av ti nordmenn bor i byer, men kommunene sliter med manglende kompetanse på hvordan man kan gjøre stedene attraktive. Folk har jo vært utenlands, i syden, og drukket chablis og cappuccino på piazzaen. Nå vil de gjøre det samme på Elverum og i Vinstra, smiler han.

– Er det en dårlig utvikling?

– Nei, det er en god utvikling. Erkjennelsen av at ikke hele livet leves innendørs i våre egne huler er viktig. Samtidig er det, som jeg skriver i boken, mange steder i Norge der arkitekturen ikke engang har vært noe tema. Utviklingen går i en positiv retning, men det utspiller seg fremdeles en kamp mot ekspressiv rikdom og en «er’e så fali’»-holdning. Kampen tas i mange kommuner nå, men det går langsomt. Vi må argumentere for at arkitektur er en viktig sak, at det blir satt på agendaen, og insistere på at myndighetene er konsekvente. At det ikke drives sykehusutbygging på store, øde tomter milevis fra folk, for eksempel.

Norge 2018   

– Det er fristende å spørre deg om hvilke prosjekter eller bygg som oppsummerer Norge per 2018?

– Det er vanskelig å tegne et samlet bilde. Jeg synes tiden preges av kontraster, fra sterke bidrag til en ansvarlig løsning av miljøproblemer på den ene siden, til unødvendig arrogante bygg. Forus utenfor Stavanger er et område der det har båret avsted i helt feil retning, med pregløse, nye bygninger som ligger der som store bokser. Et bevis på et samfunn som har gått av hengslene. Et annet eksempel er Statoil på Fornebu, et helt unødvendig arrogant bygg. Et byggverk som ikke bryr seg om omgivelsene, sier han.

«Hotellprosjektet Seilet i Molde er harryarkitektur, et symptom på mindreverdighetskompleks og manglende potens.» Slik beskrev Butenschøn Kjell Inge Røkkes hotellplaner i hjembyen i 2001 til Dagbladet. Røkkes nye prosjekt i høyden, det 200 meter høye «Det store blå» på Fornebu, levnes ikke noen større ære fra en kvass kritiker.

– Først og fremst er det en miljømessig katastrofe. Bygget vil dominere et stort landskapsrom, så jeg antar at Bærum kommune har vett nok til å takke nei. Røkke bruker verdenshavene som et påskudd her, og bygget blir solgt inn på feil premisser.

Hus som forteller

Husets historie står sentralt i Butenschøns fortelling om norsk arkitektur. Bygninger som kulturbærere og historiefortellere. «De knytter oss til handlinger og til historie, til politiske prioriteringer og maktutøvelse. Hus kan ikke velges bort,» skriver han i bokens etterord.

– Et hus forteller en historie. Kirketårnet var høyt fordi det var viktig og ville strebe mot himmelen, ikke fordi kirkebyggeren var rik. I den forstand er jeg nok en tradisjonell urbanist. Hus skal uttrykke en betydning.

Grunnleggeren av Institutt for byutvikling, IN’BY, ser på nettopp byutvikling som sin viktigste kampsak gjennom over 40 år i arkitekturens tjeneste:

– Det å få aksept for at god byutvikling kan skje i et samspill mellom det offentlige og private, men at det er en vesentlig forskjell på eiendomsutvikling og byutvikling, har stått sentralt. Byplanlegging er et felles anliggende for hele samfunnet, men har dessverre hatt svake faglige tradisjoner i norsk arkitektur. Dette er i ferd med å endre seg, og de siste tiårene ser man en betydelig utvikling i kompetansen til norske arkitekter.

– Byutvikling har også blitt en het potet i den offentlige debatten. Det er mange stemmer og dystre scenarioer som det snakkes høyt og lenge om. Finnes det egentlig noe slikt som en perfekt by?

– Nei, det finnes ikke. Byer er dynamiske, konfliktfylte og kontrastfulle, de er utfordrende og samtidig arenaer for enorm kreativitet. Byer må inneholde alle samfunnets kontraster, eller så blir det Disneyland. New urbanism er en bevegelse som prøver å lage det perfekte byrom, men det blir fort kitsch. Det er prosessen og viljen til å overskride det ordinære som bringer oss fremover, sier han engasjert.

Vi kikker utover den store plassen fremfor oss. Samlingsplassen for hagebyens stadig mer privilegerte innbyggere og deres ettertraktede småhus. I boken konkluderer han med at Hagebyen på Ullevål ble for kostbart som sosialt boligprosjekt, men mer enn vellykket som arkitektonisk prosjekt.

– Det er en målestokk på bebyggelsen og et forhold mellom hus, hage og vei som er høyst menneskelig her. Og norske arkitekter kan bygge samme kvalitet i dag. Jensen & Skodvin, Lund Hagem og mange andre har fått det til. Niels Torp har også gjort det. Det er fullt mulig, men det må villes, sier han ut i den kalde høstluften.

– Som en tydelig stemme i den norske arkitekturdebatten: Kan man se sammenheng mellom norsk arkitekturkritikk og arkitekturen i dag? Spor av et levende fagmiljø? Hvor har det blitt av de spisse formuleringene og visjonære tankene du skriver om?

– Med Odd Brochmann og Edvard Heiberg-generasjonen hadde man klare synspunkter, mens nå kappes arkitektene om å få oppdrag der det er viktigere hva byggherrene mener, enn hva arkitektene synes. Derfor er det viktig at vi har selvstendig produksjon av kritikk gjennom skolene, fagbladene og dagspressen. Det er en tragedie om arkitektene kun blir lydige oppdragstakere, sier han, men legger advarende til:

– Vi er en liten yrkesgruppe, og det er en farlig illusjon å tro at man kan forme samfunnet alene. Derfor er det tverrfaglige engasjementet blitt viktigere. Vi må alle ut å slåss for god arkitektur i samfunnet. Ingen kunstform er i nærheten av å påvirke oss like mye.

Rufsete

Butenschøn virker glad for å skrive bøker, eller, som han siterer Winston Churchill på: I hate writing. But I love having written.

– Arkitekter er ikke så glade i å lese bøker, vet du. De vil helst se på bildene.

– Ja, hvordan har kravet til norsk arkitekturformidling forandret seg?

– Det er en stor utfordring. Ta for eksempel Oslo Arkitekturtriennale (OAT). Er det en triennale for arkitekter, eller er den for folk flest, for en interessert offentlighet? Jeg er spørrende til OATs prosjekt, foredraget med Peter Buchanan her om dagen var ganske utilgjengelig. Arkitektur må knyttes til hverdagen, det folk opplever i det daglige. Jeg jobber selv som kurator for biennalen i Kraków, og vi har de samme utfordringene med hvordan man skal gjøre arkitekturen vesentlig.

– Er det ikke slitsomt å måtte fortelle folk flest at de må ha en smak?

– Som vi sa i Norsk Form, bør smak og behag diskuteres intenst, men man trenger ikke bli enige. Mitt mål har vel vært å bidra med noe kunnskap og en høyere temperatur på debatten, ikke komme med noen fasit.

Peter Butenschøn saler opp sykkelen og trekker igjen boblejakken. Vinteren er på vei gjennom alléene her oppe. Vi ber ham myse inn i fremtiden:   

– Jeg tror at hvis norske arkitektkontor kan unngå å bli kjøpt opp og ivareta et litt rufsete særpreg, gjerne i nokså liten skala, så har vi en fremtid. Vi ser at vi får gjennomslag ute i verden med ukonvensjonelle og ærlige løsninger i en menneskelig skala. Jeg tror en slik type arkitektur vil bli enda mer etterspurt i en verden i miljøkrise.

Illustrasjon: Åge Peterson